Jeg tok vel litt hardt i...

... da jeg sa jeg var tilbake med bloggingen;)




 

- Synes du virkelig det er morsomt?

DA er jeg tilbake! Jeg trengte bare en liten pust i bakken, men jeg er altså nå tilbake i Shanghai. Jeg er veldig glad for at dere fortsatt vil følge med på livet mitt her. Hadde det ikke vært for de hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått fra dere lesere, ville jeg nok aldri fortsatt med bloggingen! Men her er jeg nå da.

Det har vært en spennende måned hjemme i Norge, med en god blanding av glede, frustrasjon og usikkerhet. Sånn som følger med en ny jobb. Men jeg har lært mye. Det går sakte, men fremmover, og jo mer jeg forstår, jo mer spennende blir det.

Hverdagen jeg nå har reist tilbake til kommer til å bli helt annerledes enn den jeg har skrevet om tidligere. Jeg skal riktig nok fortsette å studere kinesisk, men nå som en (liten) del av jobben. Jeg kjenner at det trigger en ny pugge-glede i meg, fordi studiene nå får en helt ny mening når jeg skal bruke det til noe konkret.


T-skjorta mi:)

Så sært

En videregående elev stilte meg nylig et spørsmål som fikk meg til å innse hvor sær jeg egentlig er; "når du sitter time ut og time inn og øver kinesiske tegn, synes du virkelig det er morsomt?" På nyåret var jeg nemlig innom skolen jeg gikk på videregående for å holde foredrag om studiemuligheter i Kina. Jeg tror de syntes det virket spennende, men da jeg til slutt spurte de om noen kunne tenke seg å studere i Kina, kikket de litt brydd i bakken og ristet på hodet. Og jeg som trodde jeg skulle klare å rekruttere noen sjeler til Kina... Vel, vel. Det er vel fremdeles litt sært da. Jeg gir dem fire år til, så kommer de nok krypende!

Men morsomt? Det er jo ikke puggingen som er morsom, men mestringsfølelsen man får etterpå. Dere som har vært borti flytende fag som for eksempel exphil og exfac, forstår kanskje at det er befriende å pugge på noe som er svart på hvitt,  - uansett hvor krøllete og kringlete det svarte måtte være.

Dette var bare en unødvendig debreifing. Jeg skal fortelle dere mer om jobben og livet senere! 

 

Ser forsåvidt at jeg må jobbe med kroppsholdningen min....hehe! Under følger linken til artikkelen som ble skrevet av elevene. Alle fakta er ikke plassert helt i riktig boks, men skjønner at min studievei kan virke litt komplisert. Veldig flinke elever:)

Foto: Helene Jelø Spanthus, (1MKA) Horten vgs. 

Internvju: http://hvs.vfk.no/Globalt/Nyheter/Forelsket%20seg%20i%20Shanghai.aspx




På Civitafrokost i Oslo med Kinas fremtid som tema. Deltagerne var blant annet Kristoffer Rønneberg, Mette Hansen og Erik Solheim. Mer om dette senere!


Jeg henger alltid litt etter, men  NÅ kan dere også følge meg på Instagram: shanghaida 

 

 

Takk for meg!

Det er tid for å sende stafettpinnen videre. Gjennom ett år som blogger for DN Talent har jeg delt mange ulike, hyggelig og mindre hyggelige sider ved det å være norsk, student, arbeidsledig og arbeidssøker i Kina.

Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg skulle være her jeg er i dag, da jeg tidlig i 2011 satte mine skjelvende ben i studentleiligheten på Fudan University. Planen var et knappe 4 måneders utvekslingsprogram. Det ble to år, og nå blir det mange flere. Det jeg har forstått er at alt er mulig så lenge man tør å gripe sjanser!

Som blogger er det mange oppturer og nedturer, idebomber og tørkeperioder, høye og lave lesertall.  Ofte har jeg tenkt at "Wæææ! Jeg må gjøre noe crazy, spise grisehjerne eller noe sånt, sånn at jeg har noe å blogge om!" men til syvende og sist har det vært overraskende mange som har vist interesse for Kina og mitt "normale" liv i Shanghai. På det høyeste nådde bloggen 18 000 lesere i måneden. Det er for meg helt uvirkelig!!

Jeg må ta til tårene og takke for de utallige hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått fra dere lesere. Da jeg takket ja til DN-jobben så jeg for meg et drøss med drittslenging og mange tårevåte netter... men langt ifra! Takk for at dere har fulgt meg, oppmuntret meg og roset meg. 

Hvis dere ønsker å fortsette å følge med på livet mitt i Shanghai, kommer jeg til å fortsette å blogge, men innleggene vil ikke lenger bli publisert på DN. Til advarsel må jeg nevne at siden jeg ikke lenger vil få betalt for bloggingen, blir det litt færre, mindre seriøse innlegg med flere skrivefeil...

 

Men vil du ha jobben min?

 

Nå må jeg sende stafettpinnen videre til en annen student med nye impulser og andre inntrykk av en studenttilværelse utenfor Norges grenser. Vil du blogge for DN Talent og er flink til å skrive, kan du sende et par linjer om deg selv, hva du gjør, hvor du er i verden og hva du tenker om fremtiden. Er det Kina, eller et annet spennende land? Og har du allerede en blogg, legg gjerne ved linken!

 

Jobben innebærer ett blogginnlegg i uken, hvor hvert innlegg lønnes med 1000 kr. Drømmejobben spør du meg!:) 

 

Send til: anne.gjerde@dn.no

Takk for meg, Dagens Næringsliv Talent!

 

Ønsker dere alle lykke til med karriere, studier, livet og et veldig godt nyttår!

Wan'an!

 ida.sandvik.lien@gmail.com


 

 

Voksenpoengene

Da er det jul.

I fjor på denne tiden, satt jeg i Shanghai med en stor pappeske juleproviant tilsendt fra Norge. Sjokolade, risgrøt og karve. Jul ble det bare om jeg laget det selv. Det var min første julefeiring hjemmefra, og jeg sanket mange ufrivillige voksenpoeng da jeg laget julemiddag for fire personer. Blant dem var min kinesiske venninne som aldri hadde feiret jul, og vi andre prøvde så godt vi kunne å kartlegge tradisjonene for henne. Det er først i møte med andre kulturer at man forstår hvor sære ens egne tradisjoner er. Som for eksempel å gå rundt juletreet... eller mandel i grøten...

Det viste seg at det ikke var så farlig å være borte i julen allikevel. Jeg overlevde. Ingen store skader skjedd, annet enn at jeg godt kunne tenke meg å feire jul i Kina igjen! Kinesere feirer tradisjonelt ikke jul, men i Shanghai har det blitt en mer og mer populært høytid. Gatene er pyntet, julemarkeder satt opp og kjøpesentrene spiller julemusikk. Men intet julekaos. Det er jul på en moderat (og litt harry) måte. Sånn det bør være!
 

  
Fra julaften i fjor i Shanghai: Jennifer og meg.


Nanjing West road

Roomies, juletre og gløgg.
 

Ferdig som student!

I år er jeg så heldig at jeg får feire jul i Norge med familie og venner. Etter en uke på kontoret i Oslo med så mye nytt å lære har det ikke vært mye plass til å tenke på jul ennå. Men etter julebord med jobben, julelunsj i kantina, Nøtteknekkeren i Operaen, pepperkakebaking og 20 centimeter med snø begynner julestemningen sakte men sikker å komme til meg også.

Nå bor jeg hos min storeøster som hadde årets siste eksamen på mandag. Jeg kan ikke annet enn å glede meg over å være ferdig med studier. Følelsen av frihet av når jeg kommer hjem fra jobb, og slippe det konstante "jeg burde lese mer" -presset. Det er selvfølgelig andre ting jeg må tenke på i den nye jobben. Den er også krevende, men på en helt annen og mer givende måte. More Software Solutions er et relativt lite software selskap, noe som vil si at arbeidet jeg gjør vil være med på å forme selskapet. Synlige resultater gir mening og mer arbeidsvilje.

Frem mot februar skal jeg som markedskoordinator jobbe med og produsere blant annet White Papers, nettsider, årsrapporter, sosiale medier, nytt markedsmateriale, forretningsplan, brukerdokumentasjon... og ja, you name it! Jeg føler forsåvidt at ordene "forretningsplan" og "årsrapporter" er verdt mange voksenpoeng bare i seg selv!

Fortjenesten

En ting jeg har tenkt ofte på etter at jeg kom til Norge er at jeg føler meg mye tryggere på gaten i Shanghai enn i Oslo. Det var først da jeg gikk alene hjem en fredags kveld og akkurat hadde fått min første lønning at det slo meg hvor jeg står idag. Jeg tenkte at, hvis jeg blir ranet nå, vet jeg akkurat hva jeg skal si: Nå har jeg gått på skole i 16  år og jobbet (på si) i 7 år og det er først NÅ at jeg føler jeg har fått uttelling for det! 

I dag er jeg er fornøyd, med andre ord!


Shoppingsenter i Shanghai i herlig, harry julestil

Kreativt juleverksted. Sånn gikk det når vi involverte italienere og rødvinsgløgg i verkstedet.


Vel, da vil jeg ønske alle mine fantastiske lesere (dere er det, og jeg burde si det oftere) en riktig god jul!

Dere hører nok fra meg i romjulen!:)

Til himmels via Moskva

Jeg får begynne blogginnlegget med å beklage mitt fravær, slik som vanlige bloggere gjør. Jeg har nemlig fått meg et liv, og har derfor ikke så mye dødtid lenger!

Tirsdag landet jeg i Oslo. Aeroflot altså. Billig og raskt med en spennende mellomland i Moskva som oppfyller alltid alle forventningene jeg har til Russland: store pelskåper og pølsenakker ala mafiafilm. Når kulda trengte inn til beinmargen idet jeg gikk av flyet forventet jeg mildere sjokkskader ved overgangen til Norsk vinter. Men nei da, pisskaldt! Hvordan hæler dere det?!

 

Fra businessturen i Ningbo i september (Foto: Jim Yang)


(Foto: Jim Yang)


(Foto: Jim Yang)

'Hvis man sikter mot himmelen, når man kanskje hustaket' sies det.

Jeg mangler kanskje litt bakkekontakt for øyeblikket. Det er så mange blandede følelser. Det er bare snakk om halvannen måneds opphold i Norge, men jeg føler at hele livet mitt er i drastisk forandring denne julen. Et gjensyn med familie og venner, og et helt nytt kapittel i min karriere. Et karrierebyks?

Newbie

Onsdag hadde jeg min første dag på Mores kontorer i Oslo. Vanligvis ville jeg gruet meg litt til en sånn dag, men jeg har vært så ivrig etter å begynne at jeg glemte hvor 'skummelt' det er å være ny. Foran meg nå er en spennende tid med ny jobb, nye mennesker og en interessant læringskurve. Det jeg gelder meg aller mest til, er å bli god og selvsikker i jobbe min. Denne mestringsfølelsen jeg ofte skrev om da jeg studerte kinesisk, er ennå viktigere nå!

Sorry

Det er så merkelig å stå på trikken å se på dere! Det er merkelig å være i Norge. Og jeg beklager om jeg stirrer på dere, slurper når jeg spiser eller presser meg på trikken... gamle vaner?




Papirhelvete

Du vet du har vært på julebord når du har pepperkakesmuler i jakkelommene.

Som du skjønner blir man grisk på norsk julegodt etter to år i Shanghai. Men til mitt forsvar har jeg gitt den siste platen med melkesjokolade til en venninne som skal være her i jula. For om en uke er jeg faktisk hjemme i Norge.

Nå sitter jeg å knotter iherdig på PC-en med mine første arbeidsoppgaver (selvfølgelig etter å først ha skiftet tittel på LinkedIn). Kanskje noe overivrig, men dette er spennende saker. Derfor tenkte jeg å forklare litt hvorfor softwareselskapet jeg skal jobbe for satser på akkurat i Kina.
 



FUDANPROSESSEN

Du tenker kanskje at jeg er for ung til å vite hva virkelig papirarbeid er. At generasjonen min har hatt det enkelt med PC, internett osv. Vel, der tar du feil, og dere andre som også har vært igjennom en form for søknads- eller registreringsprosess i Kina vil være enige med meg. De vet hva jeg snakker om når jeg sier det er et hel-vett-es slit.

La oss ta søknadsprosessen til Fudan University som et prakteksempel:

1. Print ut søknadsskjema fra nett og fyll ut 
2. Lever skjema til 'International Student Office'
3. Få regning på søknadsavgift
4. Gå til neste kontor og trekk kølapp i informasjonsdesken
5. Få en ny lapp og gå til rom '177' og betal med cash
7. Gå til nabokontoret for å få kvitteringen stemplet
8. Gå til bake til International Student Office' og lever kvitteringen
9. Få kvittering på at søknaden er levert

Og dette er kun søknadsprosessen! Så kommer opptaksbrevet, betaling av semesteravgift, registreringsdag, helseforsikring og helsesjekk. Og hver av disse prosessene har minst like mange trinn. Tenk deg over 45 000 studenter på papir. Deretter er det visum og husregistrering... puh, jeg stopper der før jeg blir kvalm (litt dårlige minner). Jeg får ikke understreket nok hvor MYE papirer det egentlig er snakk om her, men Kina har så absolutt pådratt seg regnskogen på samvittigheten med dette forbruket.
 

BYRÅKRATIET

Dette er grunnen til at man alltid snakker om byråkratiet Kina. Slike prosesser er det over alt, og spesielt i offentlig sektor. Alt skjer via papir, gjennom flere ledd, kontorer og personer, slik at det kan stemples med et sort rødt stempel etter tradisjonell kultur og arkiveres i mapper. Det er sånn det har fungert i alle år og tiltakene for modernisering er fullstendig fraværende. For meg er det uforståelig at Kina som high tech Mekka ikke har tatt tak i dette.

Men spørsmålet er: vil de egentlig ha endringer? Prosessene sysselsetter mange kinesere, og en automatisering av slike prosesser kan utfordre de "kinesiske bakdørene". Kinesere som har levd tusener av år under autoritære regimer uten noen form for reell makt har lært seg å finne andre måte å få ting gjort på, også kalt Guanxi. Det er for eksempel ikke uvanlig å kjøpe seg en skoleplass dersom karakterene ikke strekker til...

På den andre siden er det også få offentlige institusjoner som har velfungerende nettsider, ettersom det ikke er tradisjon for en slik informasjonsdeling til folket, som vi i Norge er vant med. 

More Software Solutions, som jeg skal jobbe med, selger et skjemamodelleringsverktøy som kan bygge blant annet søknadsskjemaer og effektivisere og automatisere nettopp slike arbeidsprosesser. Verktøyet ville forvandlet alle de overnevnte punktene i Fudansøknadsprosessen til en one-stop løsning på nett.

Nå håper jeg at jeg ikke har skremt potensielle studenter fra å søke seg til Kina, for det er fremdeles verdt arbeidet for å være her. Og den positive siden ved dette er at du etter to fulle dager med køing og registrering på universitetet nok har fått mange nye venner allerede da!

Men bare tenk så mye tid, ressurser og frustrasjon man kunne spart seg for!
 



PS! Tar forbehold om feil i søknadsprosessen! Ikke bruk den som mal, ta blir du nok skuffet når du finner ut at det er ennå flere trinn og papirer!

Året som har gått

Ja, kjære lesere! Da går vi straks inn i min siste måned som blogger for DN Talent :(

Jeg tenkte å bruke dette innlegget til å mimre litt fra året som har gått, ettersom jeg fra mandag neste uke har min første offisielle arbeidsdag i min nye jobb som markedskoordinator for More Software Solutions.

Her er noen utrdrag fra min emosjonelle karusell fra året som har gått! 
 
 

Studentlivet

Jeg liker å fremstille meg selv som en antropolog som kommer til Shanghai med safarihatt og Gore tex for å lære om kulturen. I virkeligheten tripper jeg rundt på høyhelte sko og nyter storbylivet.

I shanghai lever jeg en livsstil jeg bare har råd til i Kina. Jeg lever ute. kke fordi jeg ikke har tak over hodet, men fordi prisnivået tillater det. Det er en befriende følelse å kunne tilbringe hele dagen rundt i byen uten å måtte smøre med nistepakke eller være hjemme til middagstid. Hvis jeg ville, kunne jeg spist frokost lunsj og middag ute hver dag! Og natt...

Pubbing og klubbing har nemlig fått en helt ny betydning med Shanghais pumpende, svette og turbulente natteliv.

Det er høy VIP-faktor og champagnefaktor på de hippeste klubbene 100 meter over bakken. De mer "tacky" stedene byr på lettkledde underholdningsnummer på baren, i badekar eller i dusjen. Utfordrende temafester som "slutty nerd" eller "lakk og lær" står i stil til den billigproduserte spriten som selges i "all you can drink"-konsepter.

Bartendere som setter fyr på baren, lysende drinker og glowsticks utfyller det harry ved drikkekulturen i Shanghai, og jevnes med jorden av DJ- er som skriker "put your motherfucking hands up in the aaaaair" tjue ganger i minuttet. De kinesiske klubbene sprenger trommehinnene med vestlig popmusikk, og brannsikkerheten med de sprengfulle lokalene. Plutselig regner det konfetti. Her og der ligger en sjarmerende bedrukken fyr og sover. 

 

 


Kampen mot krussedullene

Jeg liker å se på livsstilen som en kompensasjon. En kompensasjon for harde, uforståelige studier. 

Mao Zedong sa i ung alder at "den som hviler på sine laurbær, har plassert dem på feil sted..."

Å studere kinesisk er ikke som å sykle. Det glemmes fort, og minner mer om husarbeid; Det må vedlikeholdes og repeteres hver uke. Forskjellen er at man ikke får betalt for det. Ikke ennå. Jeg vil ikke pakke det pent inn: Det er hardt å studere kinesisk. Undervisningsmetodene er ukjente, og man får snarere stiv nakke og såre hender, fremfor et klapp på skulderen om man gjør det bra. Den beste og eneste drivkraften jeg jobbet med var mestringsfølelsen. 

Ett semester på Fudan University og ett på Tongji University har for meg betydd 22 timers undervisning og rundt 150 nye kinesiske tegn hver uke. Jeg har klødd meg hull i hodet i stadige forsøk på å forstå, men må til slutt slå meg til ro med at det kinesiske språket ikke har en logisk forklaring. Det nytter ikke å spørre hvorfor det er slik, det bare er sånn.
 

 


Kulturforskjellene og hjemlengselen

Det gjelder også den kinesiske kulturen; den bare er sånn. Hvor mange ganger har man ikke blitt tilbudt ti kameler for et giftemål, prutet i timesvis eller blitt rundlurt av en skomaker på sydenferie i Egypt? Det er spennende, men trygt tilbake i Norge tenker man "Gud å godt å være hjemme igjen". Som student i Kina kan jeg ikke dra hjem etter en uke, hvor pruting, stirring og spytting kun vil være ferieminner. Jeg må konstant leve i og med det. Med en  sterk kultur, nytter det ikke å stritte i mot. 

Noen dager er tunge. Dager med kulturelle ettersjokk, som får meg til å låse meg inne på rommet med en brødskive med leverpostei.

Dagene kan variere med mye humørsvigninger fordi man i perioder lengter hjem, eller fordi man rett og slett ikke orker å forstå kulturen akkurat i dag, bare hate den. Noen dager renner det over. Men jeg hadde aldri vært her, hvis det ikke var verdt de dagene glasset er passe fullt. Det viktigste jeg har lært i Kina er at jeg har fått flere glass å fylle i før det renner over. Større toleranse. Det er vanskelig å elske Kina på heltid, men dansende 60-åringer i pysjamas i gaten minner meg på hvorfor jeg er her. 

 




Hva skal jeg bli!?

Og det koster å være her. 220 tusen kroner. Det er det jeg nå skylder staten. Etter tre år med høyere utdanning sitter jeg igjen med gjeld, og hva mer? Hva har jeg lært? Å bestille et titalls matretter på kinesisk? At kulturer må forstås ut ifra hver enkelt kontekst?

Jeg er en bachelorgrad rikere og noen hundre tusen fattigere. Skal jeg gi meg der? En bachelorgrad i seg selv gir ikke nok kompetanse til å få en relevant jobb, sies det. Og jeg er redd det er sant. Så, master it is. Men det er ikke alltid det passer inn i kalenderen.

Rådet jeg fikk (fra en svensk businessmann) var konkret, logisk og litt forstyrrende:

 - Drit i mastergrad, og skaff deg arbeiderfaring i Kina. 

Men 'Ida, hva skal du gjøre neste år?' Postitlappen fra helvetet hang der fordi jeg ikke skulle ignorere det jeg daglig prøvde å ignorere. Jeg var en av de som ikke ante hva jeg ville bli "når jeg ble stor", og har i tre år sluppet å tenke tanken fordi jeg kunne gjemme meg bak pågåelsen av en bachelorgrad.

Vel, de tre årene gikk jævlig fort, og der hang den gule post-it lappen og gnagde seg inn på netthinnen. Hva skal jeg bli?

Godt spørsmål. Og jeg har allerede prøvd å stille det til en av karriereveilederne i Bergen, som til min store skuffelse fortalte meg at det måtte jeg finne ut av selv.  
 



 Jobbmulighetene

Det eneste jeg kunne gjøre var å finne ut hva som rørte seg der ute i arbeidslivet. Som vestlig i Kina er man waiguoren og derfor attraktiv for kinesiske selskaper med dine vestlige tenkemåter, engelskkunnskaper og fysiske appearance. Mulighetene er mange. Kina har en sterkt implementert businesskultur der relasjoner står høyere enn kompetanse, og papirer har liten verdi. Å søke jobb papirveien er håpløst. Det gjelder å komme seg opp og ut for å skaffe gode kontakter, god guanxi. Selge seg selv. 
 



Jobben!!

Jeg satt på hotellet med såre føtter, krøllete dress og hadde problemer med å fordøye alt jeg hadde opplevd.

Jeg var på businesstur i Ningbo, tre timer sør for Shanghai sammen med softwareselskapene Tellu og More, samt konsulentselskapet Karde. I denne byen skal det ifølge den nye femårsplanen bevilges mer enn 40 milliarder kroner til IT- og softwareprosjekter gjennom Smart City Programme. Kort sagt går satsningen ut på å utvikle smartere (teknologiske) løsninger ved alle samfunnsområder. Derfor er vi her. 

Dagene gikk i ett med møter, middager, signeringer og messer. Det var uhyre spennende å følge med på hvordan relasjoner ble bygget, og ikke minst hvordan man går frem for å starte en business. Til tider var det både frustrerende og engasjerende å forstå hvor mye jeg har å lære (og hvor lite man lærer på skolen)! 
 



Fremtiden...

våres ble jeg nemlig kontaktet av daglig leder for More Software Solutions, Frode Preber Ettesvoll og invitert til et jobbintervju, som resulteterte i en spennende jobbmulighet for meg i selskapet fra 1. desember.

Det som virkelig tigger meg med denne jobben er at jeg kan kombinere de to verdenene jeg lever for; Norge og Kina. De to utdannelsene jeg har studert; kultur og medier. Og interessene jeg alltid har hatt.

Det er mange nye følelser og utfordringer rundt det å starte i ny jobb, spesielt når det er den første "ordentlige" jobben etter høyere utdanning. Den første fasen fra å føle seg som en komplett idiot, til den første mestringsfølelsen kan være tung, men kjære-vakre-vene og godt det må kjennes når den tid kommer! 

Etter en måneds opplæring i Norge sendes jeg tilbake til Kina, og ut i felten som... (trommevirvel) Markedskoordinator for More Software Solutions, China!


Det er nå livet virkelig starter. Fremtiden er det allikevel like vanskelig å forutsi. Hvor er jeg om en måned? Trolig i Oslo på opplæring. Om seks måneder har jeg kanskje flyttet til Ningbo. Om ett år kan det hende jeg jobber rundt i hele Asia... Om fem år, er jeg fremdeles i Kina tro? 

 

 

Sterke saker

Mat er et av de viktigste momentene ved kinesisk kultur. Jeg undrer meg hver gang noen sier at de ikke liker kinamat, fordi det finnes så mange ulike varianter at det blir synonymt med å si at man ikke liker mat i det hele tatt! 

Denne uken har jeg vært på reise i Chengdu i Sichuan provinsen i Vest-Kina. Bortsett fra søte pandabjørner er Chengdu kjent for sine saftige og spicy måltider. Sichuan- og Hunanprovinsen er de mest kjente (og beste!) variantene av kinamat, og er alt annet en hva du får servert på kinarestauranter i Norge.

Det var utenkelig å være i Chengdu uten å ta kokkekurs, og nå tenkte jeg å dele en av oppskriftene jeg lærte med dere!

I Chengdu kan du klemme en babypanda for 1300 kroner (Foto: Mathilde Kjelsrud).

Gong bao ji ding (Kung pao kylling)

Ingredienser:

2 kyllingbryst 
1 agurk
70 g ristede peanøtter 
1 vårløk (kun det hvite) 

 Marinade:

1/2 ts salt
1 ss soyasaus
2 ss maizenamel (blandet med vann) 

Saus:

4 Tørket chili
1 ss chilipaste
1 ts sichuanpepper
4 cm skivet ingefær
3 fedd skivet hvitløk
1 1/2 ss sukker
1 1/2 ss lys eddik
1 ss thick broad bean sauce
1 ss maizenamel (blandet med vann) 

Maizenamel (blandet med vann)

Kutt kyllingen og agurk i terninger. Mariner kyllingen i 1/2 ts salt, 1 ss soyasaus og 2 ss maizenablanding.
Stek kyllingen (oljen skal helst dekke kyllingen) til den blir hvit. Ha i agurk og stek i ca 30 sekunder. Ta alt ut av pannen.  

Varm en god del olje i pannen med 1 ts sichuanpepper.
Ha i 1 ts salt, ca 4 cm ingefær, 3 hvitløksfedd, en liten neve tørket chili og 1 ss chilipaste. Rør godt.
Ha i kyllingen og agurken.
Tilsett 1 1/2 ss lys eddik, 1 1/2 ss sukker, 1 ss thick broad bean sauce og 1 ss maizenablanding.

Ha i peanøttene og wok i ca 30 sekundert. Ferdig!

Hao chi!! 

Det er få hovedingredienser, men krydderene er den vanskelige biten!

Krydder: Sichuan pepper, chilipaste,  tørket chili, fersk chili, hvitløk, ingefær, purre, sukker, salt og kyllingpulver (MSG).

Jia you!


Gong bao chicken, "fish flavour" pork og stir fried string beans! Mine favoritter! (Fotos: Mathilde Kjelsrud)

Jia you

Det urovekkende ved å lære å lage kinesisk mat, er at man med egne øyne får se hvor usunt det egentlig er. Jia you er et kinesisk uttrykk som både betyr stå på og add oil. Mengden olje og smakstilsetningskrydder som blir brukt i kinamat får samvittigheten til å vrenge seg. Det er i dag en pågående debatt i Kina om farligheten ved bruk av de ulike smakstilsetningskrydderene (også kalt MSG). Det er dette krydderet som gir maten den fantastiske ekstra touchen, og i følge myten uren hud, kreft osv...

Og her er et lite videoklipp av reiseteamet etter å ha spist tidenes mest spicy hot pot (fondue-aktig måltid)!

video:img0539


Real fake copy

MyPhone, Converse Ball Stars og Celine Dior...

Det er lett å gå i fellen å kun tenke i store tall når man gjør business i Kina. Selv om det i utgangspunktet er et marked for alt kreves det andre fremgangsmåter, og ideen om vestlig markedsføring må legges på hylla. Det kinesiske markedet er stort og krevende, men det mest utfordrende er faren for kopiering. Mange store merkevarekjeder har kjent svien av den dyre prisen de måtte betale for å produsere billige varer i Kina.

Dette er et  veldig spennende tema for meg som nå skal inn i softwareindustrien! 

 


Kopi av en engelsk by utenfor Shanghai.

 

Copycats

  • IKEA gjorde som de pleide, og sendte IKEA- kataloger til de mange kinesiske hjem. Den kinesiske reaksjonen var å ta med katalogen til nærmeste håndverker på gatehjørnet, og spørre "kan du lage denne hyllen for meg?"
     
  • Min lokale venninne sitter og leser i den kinesiske utgaven av Vouge. Hun leter etter drømmekjolen... slik at hun kan ta den med til den lokale skredderen og få laget lik. Skreddermarkedene har store kataloger med bilde av de dyreste dresser og kjoler, som kan skreddersys i tro kopi til 500 kroner. 
     
  • I Nanjing Road trekker en selger frem en brosjyre fra ermet mens han kikker seg nervøst rundt. "Do you want watch, bag? Louis Vitton? Dolce Gabbana?" I en bortgjemt butikk viser han frem billige veskekopier. Når kunden rynker på nesen reagerer selgeren: "Oh, you want good copy?" og åpner døra til bakrommet hvor han oppbevarer de såkalte A-kopiene. Kvaliteten er upåklagelig og kopieringen identisk (for et utrent øye).

  • Det er "ladies night" med gratis champagne på den lokale klubben. Champagnen spruter og jentene hyler etter fulle glass. Etter å ha tømt en flaske knuser bartenderen flasken bak baren. Det er for å unngå at flaskene blir gjenbrukt. Mange barer og restauranter selger dyre vinflasker der innholdet er blitt erstattet med billigvin, fordi kundene som oftest er for fulle eller så lite vin-vante at de ikke kjenner forskjellen.
     

KOPI? Geely hevder å ha «gjenoppfunnet klassikeren», men nå konsulterer Rolls-Royce-sjefene advokater som gransker både lovverk bilen som står på Shanghai Motor Show. Foto: Reuters

Geely Gee mente å ha "gjenoppfunnet klassikeren". Rolls Royce var ikke helt enig... Her på en utstiling i Shanghai (Foto: VG.no)



En Rollex eller ti?



Men kopiering er vel ikke lov, tenker du kanskje? Selvfølgelig er det ikke lov, men i Kina eksisterer lov og praksis i to helt forskjellige verdener. Mens fabrikkene på dagtid produserer varer for for eksempel H&M, ruller symaskinene videre om natten for å forsyne det kinesiske billigmarkedet. H&M som har investert store penger i design og produktutvikling blir den store taperen. Ikke alle selskaper overlever en slik Kina-kopiering, og vil i verste fall gå konkurs.

 Det er ikke bare klær, biler og elektronikk som blir utsatt for kopiering. Litt utenfor Shanghai har de også kopiert og bygget en engelsk by som de har døpt Thems Town. Lenger sør i Kina utenfor Hizhou ligger også en kopi av en østerriksk alpelandsby.

I et samfunn der papirkontrakter er verdiløse er det vanskelig å rettsforfølge kinesiske copycats. Å gå lovens vei er kanskje heller ikke nok, dersom motparten har bedre guanxi med noen som kjenner, noen som kjenner dommeren. Kanskje de har ansatt en fake advokat (skuespiller) til å roe ned motparten, mens de selv stikker av. Min italienske studiekamerat ble i våres sendt som et "vestlig ansikt" til en arkitektkonferanse på bondelandet i Kina som "britisk arkitekt" for å holde foredrag. Selv med sin tydelige italiensek aksent og utseende, samt mangel på kunnskap om arkitektur, var det ingen som reagerte!

Vil anbefale dere å se filmen Shanghai Calling, som handler om en amerikaners klumsete forsøk på å gjøre business i Shanghai!

 

Menneskelig nålepute

Nå begynner tiden min som slabbedask å renne ut, og jeg må begynne å krysse av ting på burde-ha-gjort-for-lenge-siden-lista. 

Som noen av dere kanskje fikk med dere i sommer er jeg en hardbarket pollenallergiker. Dere som er i samme klubben vet hvor inn i helsikes slitsomt, hemmende og usjarmerende det kan være til tider. Nå skriver jeg ikke for DN Talent for å klage over mine personlige helseproblemer, men det har seg sånn at jeg befinner meg i medisinenes Mekka og akupunkturens hjemland, Kina!

Tradisjonell Kinesisk Medisin stamer fra flere tusen år gamle behandlingsformer innen Kinesisk Medisin, som bygger på en taoistisk filosofi om fri energiflyt i kroppen. Akupunktur, urtemedisin og kopping er noen av behandlingsformene, og praktiseres også i dagens Kina, side om side med vestlig medisin. 

 

Norsk sommeridyll, ja...




Natalie og jeg har snakket om å teste akupunktur siden dagen vi møttes for ett år siden. Endelig ble ord til praksis, men på en annen side var det kanskje lurt at vi ventet til kinesiskkunnskapene hadde steget noen hakk. Konsultasjonstimen var nemlig på kinesisk!
Dette kunne selvsagt også blitt gjort på et internasjonalt sykehus med engelsktalende leger til en dyr penge, men med vårt budsjett valgte å trosse skrekkhistorier om brukte nåler og lamme ansikter, og gikk for Tongji Universitetssykehus. I dette tilfellet stoler jeg på på at kineserne, som har drevet med dette i over 2000 år, har nok peiling.

I venterommet satt det for det meste gamle mennesker med nåler stikkende ut her og der. Noen i den skallede hodebunnen og et titalls i ørene, like naturlig som om det skulle vært ørepynt. Nå og da ringer en klokke (som høres ut som mikrobølgeovner fra 90-tallet) for å minne legene på når nålene har stått lenge nok i. 

Huafen guomin er pollenallergi på kinesisk. Legen kjenner på pulsen, ser på tungen og stiller grundige spørsmål om søvn og smerter. Konsultasjonen gikk overraskende greit, helt til vi fant ut at vi kanskje hadde sagt ja til litt mer enn bare akupunktur... 

Nemlig dianzhen liaofa, akupunktur med elektriske strømninger. Mer eller mindre elektrisk sjokkbehandling av pollenallergi kombinert med tradisjonell kopping!

Natalie hadde en stiv eksamensskulder.

Som om akupunktur ikke skulle vært ubehagelig nok fra før av... Elektriske støt i hodet! Ævve!

Ba huo guan = Kopping. Nå har jeg fine, blå-grønne sugemerker på ryggen! 



Personlig er jeg normalt en skeptiker til alternativ medisin, men ettersom jeg hver dag ser de gamle i parken eller på gaten som utøver Tai Qi og Qi Gong, begynner det å demre for meg. Dette er mer enn bare medisn, det er en livsstil med fokus på harmoni. Yin og Jang.

 

Forkjølet?

Har du fått en skikkelig forkjølelseskule? Min kinesiske venninne lærte meg et enkelt og raskt triks, nemlig ingefærte. Ikke te som du får kjøpt på pose, men te kokt på fersk ingefær.

1 frisk ingefærrot
Vann

Skjær 6 cm ingefær i tynne skiver og kok det i (ca 4 kopper) vann i 5 -10 minutter. Drikk minst 4 kopper hver dag til du blir frisk.

God bedring!

Kinas merkelige gater

Ved å vise at du ikke følger med på trafikken, tvinger du den andre trafikanten til å ta hensyn til deg.

Kinesere har mange merkelige og uforståelige måter å håndtere livet på. Hvor er det de egentlig stammer fra? Dagens samfunn i Kina er så delt og historisk ulikt preget at jeg tror ikke det finnes ett fasitsvar som kan tilfredsstille noen. I dag lever både den tidlige Mao generasjonen og det 21. århundrets keiserbarn under samme tak. 

Nasjonal kulturkrasj er unnværlig.

Det finnes så mange herlige, underlige og forferdelige aspekter ved Kina som kan får deg til å le, gråte eller tvile. Her er 10 ting som beveger smilebåndet mitt i alle retninger :

 

1.       Merkevaren Mao: Gigantiske steinstatuer, kommunistluer og diverse Mao assesoarer er fremdeles å finne overalt i Kina, til tross for diktatorens rulleblad. Deng Xiaoping derimot, som løftet Kina fra elendigheten, er ikke se som suvenirikon. 




2.       Spis grisehjerne: Det gjør deg klokere ifølge kinesisk tradisjon, mens å spise panda er lik dødsstraff.

 

 

3. Kinesisk turisme: Nasjonale ferier er ikke til å slappe av, men for køing og knuffing på de mest populære turistdestinasjonene i funky gruppe-hatter. 

 

4. Nasjonal sikkerhet: Kina bruker mer penger på lokal sikkerhet enn de gjør på forsvartet.

 

5. Paraply for ikke å bli brune.

 

6. Kinesiske brudebilder: Å være hvit brud er siste skrik. Da må man også ha brudebilder som står i stil foran vestlige bygninger, helst kirker. Her står brudeparene i kø for å ta bilde foran kriken i Thems Town, som er en tro kopi av en engelsk by litt uten for Shanghai.

 

7. Eksklusive merkevarer

 

8. Intimgrenser: Ikke eksisternede...

 

9. Shanghainesere i pyjamas: Morgen eller kveld, på supermarkedet eller i parken, det spiller ingen rolle! 



10. Og offentlig toaletter...



Pitstopet

- Jeg er her på tre måneders utveksling! Hva med deg? spør hun ivrig.

- Tre måneder...? Eh, så hyggelig for deg...

Interessen gjør et dødsstup. Enda så hyggelig hun var, og enda så mye vi hadde å snakke om, så smyger jeg meg unna. Det er en automatisk expatreaksjon og et Shanghai overlevelsesinstinkt.



Når selv de lokale rømmer

I Shanghai er det er lett å møte mennesker. Utfordringen ligger i langvarige og dype vennskap. Jeg har aldri følt meg ensom i denne byen, men det er litt som å bo på en metrostasjon. Det er et pitstop for mange, der få velger å bli med mindre de i bakrus mistet toget hjem, eller venter på noe nyere, bedre og mer sexy som f.eks. Singapore. Man får litt this is my (and 23 other million's) hood attitude til pitstopperne, and we've been there and done that liksom!

Etter to år her har jeg slått personlig verdensrekord i å møte nye mennesker, fått en doktorgrad i mingling, og nok social skills til å føre tørrprat med sugerør. Det har vært givende å møte mennesker på denne måten, og jeg har sikkert et kontaktnettverk som gir meg en sofa å sove på i alle verdens hjørner om det skulle vært behov for det. Men det kommer en tid, da man begynner å velge venner etter hvor lenge de skal være her.

Kinesiske venner er jo en åpenbar løsning, men når selv mine lokale venninner gifter seg med gweilo (utenlandske djevler) og flytter fra Kina, begynner man å lure litt... 


Jeg har heldigvis funnet en gjeng fantastiske, gode venner som faktisk har vært her en stund, og skal bli en stund til!


Mens Jennifer, min gode shanghainesiske venninne skal gifte seg og flytter til Wien..

Go-signal

Alle flytter til syvende og sist! Inkludert meg selv. Kina er ikke et land man vil bli gammel i, så det blir spennende å se hvor lenge jeg "holder ut". Jeg har fått go-signal fra familien hjemme om at jeg skal kjøre løpet fullt ut og gripe mulighetene jeg får. Da jeg var i Norge i sommer hadde pappa til og med lastet ned en "lær kinesisk" app, i tilfelle jeg skulle komme hjem med kinesisk kjæreste. Sku' tro det var jubel heimgården da jeg fortalte at jeg hadde funnet meg en svenske!

Kina er nok bare et pitstop i livet for meg også, men det blir lenge til jeg hopper på neste tog!

Kina på godt og på vondt



Værvarselet på PC-en viser stor sol, men utenfor er alt grått. Man behøver ikke være miljøvernminister for å forstå at det grå skydekket skyldes forurensning.

Til tider er luftkvaliteten i Shanghai så dårlig at jeg ikke har lyst til å gå utenfor døren. Den hvite sommerkjolen har fått en brunaktig farge, og joggeturene mine i Fuxing Park ender med en 30 minutters lang hostesesjon. Myndighetene blokkerer apps som måler luftkvaliteten, og lanserer sine egne med slingringsmål nær virkeligheten.

Det er utfordrende å være sunn i et land der myndighetene ikke griper inn. Selvkontrollen blir satt på prøve når alkohol blir kastet etter deg, og KFC er å finne på hvert gatehjørne. Øl er billigere enn vann, og sigaretter billigere enn appelsinjuice.

Hva skal man gjøre når det vanligste expat-syndromet er dårlig lever, og selv grønne salatblader serveres med peanøttsaus...   Zenma ban?!

Jeg skriver ikke dette blogginnlegget for å vise dere hvor fantastisk sunn og sporty jeg er, for det er jeg ikke. Men nå som jeg ser fremmover i et femårsperspektiv i Kina, må det gjøres noen enkle inngrep. Her skal jeg bo, og feriemodus på autopilot må skrus av. 

 

1.       Lag mat selv. Selv om jeg lett kunne tatt meg råd til å spise på restaurant hver dag, gjør jeg ikke det. Da hadde jeg fort blitt like rundt som keiserbarna.

Jeg lager som regel bare grønnsaker til middag. Ikke fordi jeg er vegetarianer (langt i fra!) men utvalget og ferskheten på grønt i Kina, er formidabel. Det skal ikke mer til enn masse hvitløk og litt soyasaus for å lage et herremåltid! 

 

Denne typen "greasy Chinese" som vi kaller det, blir forbeholdt til helgene.

2.       Ligg unna gratis alkohol.  Det betyr som regel DÅRLIG alkohol. Ladies night med "free flow", og "all you can drink"- konsepter er ikke langt unna selvdestruksjon, da det fort kan sette deg ut av spill i hele to dager derpå.



3.       Sport! Logisk, men ikke alltid like lett å realisere innimellom storbylivet, med mindre klubbing og pub crawl regnes som en sport. Selv er jeg storfan av squash, men tyr også til tennis, da jeg har en gratis tennisbane i leilighetskomplekset jeg bor i.

Beach volley på en fake strand i oktober. Foto: Niina Sillanpää

Svømming er også en mulighet. Men da gjelder det å finne bassengene som ikke har pool bar...


Den nye softwarepoteten

Egentlig hadde jeg tenkt til å skrive om hvordan man kan leve sunt i et land der øl koster mindre enn vann, men det er på tide å blogge om den nye jobben min for More Software Solutions.

Jeg har unngått temaet litt, fordi det vanskelig å svare på. Mest på grunn av at jeg selv ikke er helt orientert om hva og når ting skjer ennå. Ulempene med å jobbe i utlandet er at en ansettelsesprosess tar mye lenger tid enn vanlig. Reglementet er komplisert og avhenger av hvilken type foretningsmodell selskapet velger å bruke for å etablere seg i utlandet. Sånn sett er det betryggende å vite at jeg har et godt etablert, norsk selskap i ryggen.

Fordelene er jo uendelige i fremtiden, men akkurat nå er det mye venting og potetarbeid. Det vil si at det går mye tid på å teste ut hvilke arbeidsoppgaver jeg kan håndtere mens jeg fremdeles er i Shanghai, og finne ut av på hvilke områder jeg trenger opplæring.

Tilbake til Norge

Opplæringen min begynner i hovedsak i Oslo i midten av desember, men allerede nå går det mye tid til å lese og forstå hvordan Mores produkter fungerer. Når jeg sier til folk at jeg skal jobbe for et softwareselskap, får jeg ofte spørsmål om jeg skal drive med programmering, men det er altså ikke tilfellet. Det er ikke meningen at jeg skal lære teknologien ned på mikronivå, men målet er å kunne formidle produktet videre på en enkel og forståelig måte...

...på norsk, engelsk ooog kinesisk...

Ukentlige Skypemøter med sjefen, Frode, er et must i denne prosessen!

Her har jeg lekt meg med skjemabyggingsverktøy!
 

Kombinere jobb og interesser

Det som virkelig tigger meg med denne jobben er at jeg kan kombinere de to verdenene jeg lever for; Norge og Kina. De to utdannelsene jeg har studert; kultur og medier. Og interessene jeg alltid har hatt.

Jeg har ikke fortalt dere så mye om min tidligere utdannelse og arbeidsbakgrunn, men jeg har blant annet en treårig utdannelse med medier og kommunikasjon fra Horten Videregående skole, en treårig bachelorgrad i interkulturelle studier med fokus på Kina og et par års arbeidserfaring som journalist på baken.

Noe av det første på arbeidsplanen blir trolig både visuell og skriftlig utforming av firmaets nye profil. Som dere skjønner, er dette en spennende start på karrieren for meg! 

Det er mange nye følelser og utfordringer rundt det å starte i ny jobb, spesielt når det er den første "ordentlige" jobben etter høyere utdanning. Den første fasen fra å føle seg som en komplett idiot, til den første mestringsfølelsen kan være tung, men kjære-vakre-vene og godt det må kjennes når den tid kommer! 

Etter en måneds opplæring i Norge sendes jeg tilbake til Kina, og ut i felten som... (trommevirvel) Country Manager for More Software Solutions, China!

 




Yeah!

Hvor er samurai-freakene?

Litt sener enn i Norge, litt varmere enn i Norge og under litt andre omstendigheter enn i Norge sitter nærmere 50 unge nordmenn på den eneste norske restauranten i Shanghai.

De nye studentene

Det eneste vi har til felles er at vi er norske i Kina. De fleste er nye studenter, noen ytterst få er gjengangere. Jeg er en av dem, og jeg er ikke en gang student. Men velkommen var jeg allikevel. "Nye og gamle studenter" stod det på facebookinvitasjonen fra ANSA Shanghai. Gammel?

Det er merkelig å tenke på at så mange andre også har valgt Kina. Det er et ganske sært valg, men allikevel sitter det helt normal, frisk norsk ungdom rundt meg. Jeg forventer alltid å se de litt freaky typene med langt hår som på fritiden driver med kung fu og slåss med samuraisverd.

Men nah. De som velger Kina i dag, velger det av helt andre grunner, og er velkledde, flotte, unge damer og menn som skal bli vellykkede businessfolk. Internasjonal markedsføring, politisk økonomi og MBA er det som går igjen. I dag er det jeg som er freaken som studerte in-ter-kul-tu-rell-for-stå-el-se. Og det er akkurat sånn jeg må si det for å få færrest mulig hevede øyenbryn.

 



Takk til Andreas Bakke for bilder! Foto: Andreas Bakke

Og de gamle studentene?

Dessverre har de fleste vendt nesa hjemover, og det vil jeg aller helst beskylde Lånekassen for. Men de tidligere studentene gir ofte lyd fra seg, som oftest via Facebook i form av "Ååå jeg savner Shanghai" eller "Ahh! Norge er drit kjedelig, jeg vil tilbake". 

Noen ytterst få er her fremdeles. Mauricio Weishaupt er en av dem.

Han gikk hardt inn for å skaffe seg jobb etter et uvekslingsår i Shanghai. I dag jobber han som broker for Pacific Prime der han selger forsikringer i Kina for de store internasjonale selskapene. En kickstart på karrieren mange bare kunne drømme om, og det "kun" med en bachelor i Internasjonal markedsføring fra BI i baklommen.

Men bak den tidlige suksessen og en høy begynnerlønn ligger det også 10-11 timers arbeidsdager bak. 


- Jeg har ikke tid til annet enn å jobbe, spise og trene, sier han, men trives med den utfordrende hverdagen. 


Hvor lenge Kinaoppholdet vil vare har han ikke bestemt seg for ennå.

- Jeg tar ett år av gangen, og så må jeg begynne å tenke på mastergrad. Et videre mål vil være å jobbe i Chile for et norsk selskap, sier han. 



Mauricio Weishaupt, 26 år fra Kristiansand. Foto: Sverre Jonassen

Nytt liv, nye gloser

- Det eneste permanente i livet er forandringer, sa min kinesiske venninne.

Man skulle tro at etter halvannet år i Shanghai ville livet bli mer stabilt og rolig, men i denne byen er det helt motsatt. Hele tiden dukker det opp nye steder og nye mennesker. Rutiner blir utfordret av den flytende byen og viltre livsstilen.

Nå har jeg flyttet til hjertet av byen (Xintiandi) og bor sammen med kinesiske Lili og tyske Sebastian.

- Zao Ida! Chi fan le ma?

Om morgenen blir jeg møtt med kinesiske gloser. Enda så trøtt jeg er tvinger jeg meg selv til å karre frem et svar. Jeg har nå kommet til det tidspunktet hvor kinesiskkunnskapene virkelig blir satt på prøve. Den nye jobben min kommer nemlig til å kreve langt mer av meg enn nihao og xiexie. Mer konkret sagt: kinesisk språkkunnskaper innen software.  


Min nye leilighet


Mitt nye nabolag.





På halvstrak arm

- Ida, du kan kanskje oversette talen til kinesisk?

Signeringsseremonien i Ningbo var akkurat over og den tradisjonelle businesslunsjen mellom de nye partnerselskapene ferdig spist. Sjefen for et av de norske selskapene ville holde takketale. Strake armer har jeg, men dette var i overkant av mitt nivå...

- ÆHH, jeg?!

Forskjellen på det vi kaller taxi- og businesskinesisk er stor. Taxikinesisk er det man lærer på universitetet, og gjør deg i stand til å overleve og prate om vær og vind. Businesskinesisk er derimot på et helt annet nivå, og handler mer om å ivareta andres interesser. Der har jeg en lang vei å gå. 

Fremt til nå har språket vært en del av studiene, men nå blir det en del av jobben min. Det betyr slutten på klasseromsundervisning, og starten på intens privatundervisning.


Signeringsseremonien i Ningbo.

Gjennom tre studieår har jeg levd uten TV. I den nye leiligheten har vi nå en stor flatskjerm-TV, men alle kanalene er på kinesisk!


Kinesisk barne-TV er vel det jeg forstår mest av...

Robotspråk

Mange har spurt meg om jeg snakker flytende kinesisk, noe jeg aldeles ikke gjør. Det tar mer enn fire år med intense studier før man snakker noenlunde bra nok. Med mine drøye 6-7 måneder er jeg knapt på konversasjonsnivå med et kinesisk barn. 

Dette er erfarte jeg spesielt da jeg for ikke så lenge siden prøvde meg som engelsklærer. Tanken på hvorfor jeg ikke startet med kinesiskstudier som femåring fikk det til å gnage under skosålen. Vi burde blitt tvunget, slik som de gjorde med nynorsk.

En lørdag morgen klokken 09.00 står rundt 20 barn parat til engelsktime. Ikke bare engelsk, men ingeniør-engelsk. Da jeg var fem år, lå jeg lørdagsmorgenen i stua med dyna tullet rundt meg og så på Kykkeli-kokkos. Her bygget barna avanserte roboter. Ikke rart Kina kommer til å ta over verden, tenkte jeg der jeg selv stod og famlet med byggedelene. Burde vi blitt presset litt hardere vi også, da vi var små?
 







Nytt liv

Det er uansett ingen måte å skru tiden tilbake på foreløpig. Jeg må finne meg i å leve i nuets forandringer, og derfor fokusere på fremtiden. Det er med et snev av misunnelse jeg ser mine venner i Kina ta fatt på et nytt semester og den "enkle" studenttilværelsen, mens jeg selv må vokse opp. Men det går fort over når jeg får et glimt av hva som venter meg ute i arbeidslivet. Det er nå livet virkelig starter. Fremtiden er det allikevel like vanskelig å forutsi. Hvor er jeg om tre måneder? Trolig i Oslo på opplæring. Om seks måneder har jeg kanskje flyttet til Ningbo. Om ett år kan det hende jeg jobber rundt i hele Asia... Om fem år, er jeg fremdeles i Kina tro? 

Min kinesiske venninne er veldig spirituell. Hun sier alltid at fremtiden allerede er bestemt. Det som ikke er sikkert, er veien du går for å komme dit. Det er vanskelig å være enig i dette oppi alle tilfeldigheter og forandringer jeg har opplevd i Shanghai. Hver minste ting, hvert minste valg eller hvem man smiler til har enorme utslag....

Mitt beste råd er å smile hver dag, fordi hver dag er avgjørende for resten av livet ditt.

I Hongkong med Katy Perry

For øyeblikket befinner jeg meg ikke på jorden. Jeg svever et stykke over bakken på lykkerus, opplevelser og eventyr.

Noen ville kanskje kalle meg heldig, men jeg er her jeg er i dag fordi jeg tør å gripe kjangsene som byr seg. Nå har jeg nettopp kommet hjem fra Hongkong hvor jeg snek meg med på festlighetene til CLSA's gigantiske finanskonferanse. I utgangspunktet skulle jeg bare fornye visumet mitt...

Jeg glemmer ofte at Hongkong er en del av Kina, og det er ikke mer enn 15 år siden det britene måtte gi tilbake landområdene. Mens Fastlandskina har vært mye isolert fra resten av verden, har Hongkong som britisk koloni vært et sted der Østen møter Vesten. Resultatet er kinesere med vestlige manerer og stil, og appellerer fort til slitne expater fra Shanghai. Ingen albuer på metroen, folk holder døren åpen for deg og taxisjåførene snakker engelsk. "Heldigvis" er prisnivået i Hongkong såpass høyt at det er nok til at jeg kryper tilbake til fastlandet.

 





Hat mot Fastlandskina

Allikevel er det ting ved Hongkong jeg gjerne skulle sett i Kina. Hver morgen under turen brukte jeg mye tid på å lese aviser. Hongkong nyter nemlig en helt annen presse- og ytringsfrihet enn fastlandet, og det var oppslukende og endelig få en annen vinkling på Kina enn det som pøses ut fra Kommunistpartiet (og Vesten!). Misnøyen ovenfor Fastlandskinesere og styresmaktene i Beijing er det ikke lagt skjul på.

Avtalen under maktovertagelsesprosessen i 1997 gikk ut på at Hongkong fikk beholde sin kapitalistiske økonomi og politiske styresett i 50 år fremover. Allikevel prøver styresmaktene i Beijing stadig å presse på Hongkong lover, noe de missliker sterkt. I tillegg har fastlandskinesere i lang tid immigrert til Hongkong og presset lønnsnivået ned, samtidig som rike kinesere har flytter inn og presser prisnivået opp. På grunn av det dårlige forholdet dem i mellom fikk jeg streng beskjed om å snakke engelsk istedenfor mandarin (i Hongkong snakker de kantonesisk, men Mandarin er Kinas "bokmål"). 


Ikke helt fornøyd med Kinas forhandlingsmetoder om øyene i Sørkinahavet.


Times Square.




Bruce Lee er født i Hongkong.


Tofu-is.

Den indiske hackeren og Katy Perry

Det var mange viktige, spennende og kjedelige folk jeg har møtt. Jeg ble kjent med en av foredragsholderne på konferansen, den indiske hackeren Ankit Fadia. Han hadde droppet ut av skolen og er nå supermilliardær. Hobbyen hans var å sitte på datamaskinen dag inn og dag ut, helt til han som 15-åring fant ut at han ville utgi en bok om datahacking. Boken ble solgt i millionvis av eksemplarer over hele verden, og nå utgir han en ny bok hvert år. Han gikk fra å drive gutteromshacking til det han selv kaller etisk hacking, og har blant annet jobbet for amerikanske myndigheter med å knekke koder i krypterte meldinger fra Al qaida. Nå reiser han verden rundt og holder foredrag om hvordan selskaper kan beskytte seg mot sånne som han.  

En dag spiste vi lunsj og jeg kunne ikke dy meg:

- Kan du hacke deg inn på telefonen min nå?

- Ja, selvfølgelig. Og jeg kunne jeg hacket meg inn på nettverket på hotellet ditt og funnet ut hva du surfer på.

- ....

Ankit sa noe interessant, nemlig at det er mange som har talenter og gode ideer, men det er få som vet hvordan de kan gjøre en foretning ut av det. Han har også hatt et TV show på MTV India kalt "What the hack!" og tjener nå godt på sin tidligere ulovlige hobby nettopp fordi han har klart å markedsføre seg selv. 

Man blir lett en ivrig sjel av å møte folk som har oppnådd mye i livet. Konferansen krydde av sånne mennesker. 

Mer enn 2000 finansmenn og kvinner var samlet til årets store CLSA- fest i Hong Kong. I denne bransjen sparer man ikke på krydderet, og hyre inn Katy Perry til 1 million dollar som underholdning følger med. Tidligere denne uken hadde Mike Tyson vært leid inn som foredragsholder. Litt malplassert, ung og fattig følte jeg meg blant sjokoladefontener og businessfolk, men trøstet meg med at milliardærer ikke handler på Hennes og Mauritz, slik at kjolevalget var safe. 


Katy Perry kostet 1 million dollar å hyre inn til festen de kaller "Sweet Temptation". Året før leide de inn Rihanna.




Glitrende servitør og meg.


Mer enn 2000 folk fra hele verden var samlet til CLAS- konferansen.

Busy with business in business suit!

Kina har lenge vært et billig produksjonsland som har eksportert varer til en hel verdensbefolkning. Men i takt med den økonomiske utviklingen har også kinesere fått sterkere kjøpekraft, noe som etter hvert vil skape et enormt marked: 1,5 milliarder forbrukere.

Denne uken har jeg fått være med tre norske selskaper til Ningbo, representert av tre ivrige nordmenn og en hardt arbeidende norsk-kineser. Utstyrt med store mengder velvilje sikter de seg inn på det kinesiske markedet.


På stand på Smart City Expo: Daglig leder for Karde AS, Terje Grimstad, Markedssjef for Karde AS i Kina, Jim J. Yang, daglig leder for Tellu AS, Geir Melby og daglig leder for More Software Solutions Frode Preber Ettesvoll. (Foto: Jim J. Yang)

Nå sitter jeg på hotellet med såre føtter, krøllete dress og har problemer med å fordøye alt jeg har opplevd den siste uken.

Jeg befinner meg i Ningbo, tre timer sør for Shanghai sammen med softwareselskapene Tellu og More, samt konsulentselskapet Karde. I denne byen skal det ifølge den nye femårsplanen bevilges mer enn 40 milliarder kroner til IT- og softwareprosjekter gjennom Smart City Programme. Kort sagt går satsningen ut på å utvikle smartere (teknologiske) løsninger ved alle samfunnsområder. 

Det er få norske selskaper i denne bransjen som har turt å begi seg ut på det kinesiske markedet, fordi den lokale konkurransen er beintøff. Sammenlignet med det kinesiske byråkratiet, ser det allikevel ut til at norsk teknologi i offentlig sektor har et stort forsprang, og gir derfor guttene en ypperlig mulighet til å selge sand i Sahara.

 











Blant IBM og Microsoft

 Siden forrige onsdag har dagene gått i ett med møter, middager, signeringer og messer. Det har vært uhyre spennende å følge med på hvordan relasjoner blir bygd, og ikke minst hvordan man går frem for å starte en business. Til tider har det både vært frustrerende og engasjerende å forstå hvor mye jeg har å lære (og hvor lite man lærer på skolen)! 

Vanviddet begynte da selskapene onsdag landet i Shanghai for å møte Innovasjon Norge. De driver rådgivningstjenester for bedrifter som vil etablere seg i Kina, og ble imponert over fremgangen selskapene hadde hatt. Etter bare halvannet år har Karde og Tellu fått en samarbeidsavtale med en lokal partner (Sinobpo) i Ningbo, som fredag ble signert på tradisjonelt kinesisk vis med orkestermusikk og rød løper. Tidligere har selskapene også vært i møte med byadministrasjonen i Beijing og Shanghai (i regi av et Semicolon-prosjekt), noe som er svært uvanlig for nordmenn i disse "kalde" tider. Middagene har vært store og lange, fylt med andetunge, snegler og kinesisk etikette. 

I forbindelse med Smart City-prosjektet ble det i helgen holdt en gigantisk messe der store IT- og softwarebedrifter viste frem sin nyeste teknologi (blant annet IBM og Microsoft).  Sinopbo er i Kina omtalt som et av nøkkelselskapene innen software, og sammen med Karde og Tellu presenterte de egne produkter på messen.

Jobbmulighet

Spørsmålet er derfor ikke hvorfor de norske selskapene er her, men hvorfor i all verden jeg er her.

I våres ble jeg kontaktet av daglig leder for More Software Solutions, Frode Preber Ettesvoll og invitert til et jobbintervju. Da fikk jeg tilbud om å bli med på en tur til Ningbo for å følge prosessen, og etter det jeg nå vil kalle et ukes langt jobbintervju, ser det ut til å resultere i en spennende jobbmulighet for meg i selskapet fra nyåret!!

 

 Se video fra Smart City Expo og signerings semonien:

video:ningbo liten

 

Neste gang får dere bli med til Hong Kong!

Keiserbarna

Jeg hadde aldri trodd på deg om du hadde sagt at jeg en gang kom til å jobbe som lærer. I dag tviler jeg også, selv her jeg står med flere jobbtilbud som engelsklærer.

Utdannelsen min er fra Norsk Lærerakademi i Bergen, og jeg har vridd meg i stolen hver gang folk har spurt "åh, skal du bli lærer?" Jeg har aldri hatt noen intensjon om å bli lærer. Heller kunnskapsminister, med én eller to formeninger om hvordan skolesystemet burde vært. Lærere, som i all sin velvilje står foran prepubertale elever med null interesse for annet enn lugging og spytting og skal lære dem litt om fornuft... nei.

Men njo. Kanskje det blir sånn. Jeg har ikke takket ja til noen av tilbudene ennå. Mest på grunn av dårlige kontrakter og litt på grunn av tvil. Kinesere er gode foretningsfolk, men ofte på den sleipe måten. Timelønna ligger på 200-250 kroner, men arbeidstidene er ofte ukurante.





Babyskole

Å undervise kinesiske barn, også kalt Keiserbarna, kan være en unik erfaring å ha med seg videre. Barn som vokser opp i et system bestående av ettbarnspolitikk, konfucius ideologi og hierarki får en helt spesiell rolle i familien. Etter gammel kinesisk tradisjon er guttebarn favorisert fordi de kan føre familienavnet videre, mens jentebabyer fremdeles blir druknet i elvene på landsbygda. Det er barnets oppgave å forsørge sine foreldre og besteforeldre når de blir gamle. Derfor blir alle ressurser satt inn for at dette barnet skal lykkes i livet.

Skolesystemet i Kina har formet seg deretter. Det er ikke lenger godt nok å være best. Allerede fra to års alderen begynner barna med undervisning i spesialbarnhager. I Japan finnes det til og med skoler for gravide mødre for at barnet bokstavlig talt skal få kunnskap gjennom morsmelken. 
Jo tidligere du begynner, jo bedre. Denne typen undervisning er som regel å finne i den private sektoren, og kunnskap blir derfor et spørsmål om penger. Barna går på vanlig skole på dagtid, og til privat undervisning på ettermiddagene og i helgene. 
 


Fra vi underviste i en engelsktime i Kina 2010. 







Bortskjemte?

Det betyr for mange barn, spesielt de på landsbygda, uhorvelig lange skoledager og mye arbeid. I rurale områder vil kanskje kun den beste i hele landsbygda få tilbud om studieplass på et universitet i byene. Denne typen oppvekst sies det har ført til den stereotypiserte "sjenerte og usosiale" kinesiske ungdommen. De har gjennom hele oppveksten brukt all tid på utdanning, mens sosialisering kun har vært forbeholdt en helg i måneden.

De forholder seg mest til familien, og det er her keiserbarna kommer inn i bildet. Den direkte ordforklaringen på keiserbarn er (for å si det rett ut) bortskjemte drittunger: Barn som blir båret rundt, foret på KFC og leker med Ipad før fylte tre. Familiens investering, pensjon og sikkerhetsnett.
 



 Foto: Linda Foldøy

 

Jobbutsikter

I går spiste jeg middag med to studiekamerater fra Fudan University. Vi fant ut at vi er de eneste fra vår klasse på 20 som fremdeles er i Kina. De fleste dro hjem i sommer. Alberto er spansk og Federico Italiensk, og vi snakket litt om den økonomiske situasjonen i hjemlandene deres.

- Ida, you're the only foreigner of us... We're immigrants!

Det lå noe i det. De er i Kina fordi de nå har bedre fremtidsutsikter her, enn det de har i hjemlandet sitt. Derfor mente de at jeg var den mest hardbarkede utlendingen av oss, fordi jeg som nordmann var villig til å jobbe for betraktelig dårligere kinesisk lønn fremfor å bo i Norge.

Nå henger ikke dette helt i tråd med virkeligheten dersom jeg skulle jobbe for et norsk selskap i Kina. Da ville jeg kanskje blitt den lavest rangerte i triobanden vår. Alberto er nemlig florist, og Federico ingerniør. Karrierene våre er så forskjellige, og Alberto og jeg måtte innrømme at vi hadde valgt feil bransje for å bli millionærer. 

- You're gonna be rich one day, Federico, but not famous... 

  







Utsikter

Det er på det tidspunktet man skal søke jobb som nyutdannet, at man blir veldig bevisst på eget karrierevalg og fremtidige inntektsmuligheter. Selv må jeg nok sikte etter berømmelsen og ikke pengene, eller på et senere tidspunkt ta en mastergrad, i verste fall en helt ny grad.

Dere lurer kanskje på hvordan jobbutsiktene mine ser ut så langt? 

Det har vært en tøff sommer for meg, fordi jeg har vært syk. Det er jeg fremdeles, og gjør det vanskelig å skulle begynne å jobbe. Kina kryr av muligheter og åpninger. Det er bare synd at ikke kroppen alltid henger med på fremtidsplanene. Allikevel går det fremover. Litt saktere enn jeg håpet, men det går fremover.

Jobbmulighetene er overalt. Senest i går ble jeg tilbudt jobb i klesbutikken jeg handlet i... men det er ikke helt der mine karrieredrømmer ligger.

I våres ble jeg kontaktet av et norsk software firma som skal starte opp i Ningbo, to timer utenfor Shanghai. I sommer møtte jeg firma til et veldig hyggelig jobbintervju i Oslo, hvor jeg ble invitert med på å følge prosessen.  5. september skal jeg derfor i møte med Innovasjon Norge i Shanghai, for så å reise til en gigantisk IT- konferanse i Ningbo.  Dette blir spennende!

Uken etter står Hong Kong for tur. Der har jeg blitt invitert med på festlighetene til en svær finanskonferanse av typen som leier inn Rihanna og Mike Tyson som underholdningsnummer. Her kan det bli mange spennende og viktige folk å møte. 

I tillegg har jeg også blitt kontaktet av et fransk consulting firma som vil promotere internships på universiteter i Kina. Men alt dette skal jeg skrive mer om senere!

Kinakids

Selv om mulighetene er der, er det ikke alltid de kommer på riktig tidspunkt. Derfor må jeg ha en plan B, altså noe som betaler regningene frem til det virkelige "voksenlivet" begynner. Derfor har jeg nå tenkt å jobbe som engelsklærer for små Kinakids. Etterspørselen er stor og lønna er relativt bra. 

Jeg har fantastiske venner som jobber knallhardt for å hjelpe meg i denne prosessen. Enten det er med CV-en, eller å sette meg i kontakt med de rette folkene. Det er nå jeg virkelig forstår verdien av god guanxi!

.
Foto: Fabulous Federico Arduino


Foto: Fabulous Federico Arduino


Foto: Fabulous Federico Arduino 

(Beklager random bildebruk, men jeg var på tuktuk- sightseeing i nabolaget her om dagen)

Forevig turist



 36 varmegrader, dyvåt luftfuktighet og et tjukt lag med smog, der har du sensommer i Shanghai.

Jeg våkner tidlig av gatestøy og spiser frokost på balkongen 35 etasjer over bakken med utsikt til Pudong. Lukter på naboens kokkekunster, men vet med meg selv at jeg nok aldri kommer til å bli invitert på middag dit, etter festene vi hadde da vi flyttet inn for ett år siden. Kjenner jetlag og magetrøbbel kjempe om oppmerksomheten. Jeg er hjemme.

Bortsett fra malingsflass og søppel på balkongen, er det ingen spor etter tyfonen som rammet Shanghai forrige uke. 

Det er synd å skulle flytte fra denne leiligheten. Om knapt en måned kommer det et nytt dryss med nordmenn i nabolaget. Hvert år kommer det rundt 30 BI- studenter på utveksling og tar over leilighetene til sine forgjengere. Leilighetskomplekset er populært blant studenter. Dette blir den tredje BI- generasjonen jeg hilser på. Tenk på det. 

Jeg suger bitterheten i meg for at jeg så hardt bestemte meg for å flytte for meg selv. Det er noe jeg lenge har hatt på "the list of life" og som det er på tide å huke av før det er for sent. Rett som det er har jeg kineser, bil og barn. Ifølge kinesisk standard er jeg jo gifteklar. 

Men først må jeg lære å trives i eget selskap. Jeg bestemmer meg for å begynne i det små med en tur alene i byen.

 


Myndighetene har satt opp avkjølingsstasjoner i sentrum. Med 40 varmegrader i juni-juli er det ikke så dumt...


Lujiazui, businessområdet i Shanghai.


1999: Jin Mao Tower (i midten) 421 meter.
2007: Shanghai World Financial Center (til venstre) 493 meter.
2014: Shanghai Tower (til høyre) 632 meter!

Skyskraper- kappløpet

Det er relativt rolig i byen. Jeg ser for meg at 23 millioner mennesker nå sitter på kontorer å svetter foran aircondition. Løsner på business-slipset... så mye strøm det må bruke. Byen har ikke kommet like langt på miljøfronten som Expo- utstillingen i 2010 ville ha det til.

Fra utsiden ser den moderne ut og bak den høyeste skyskraperen, Shanghai World Financial Center stiger et monster av en bygning. Bare i løpet av de to månedene jeg har vært i Norge, har det nye byggeprosjektet Shanghai Tower kommet langt. Bygningen som til slutt skal nå 632 meter, og tittelen "second tallest in the world", er et prakteksempel på den (for)raske utviklingen. Ifølge en verdensmyte krasjer økonomien når et slikt byggeprosjekt står ferdig, og derfor bygger Kina hele tiden nye, høyere bygninger. Om det er overtro eller iveren etter å være med på utviklingskappløpet som driver dem, vet jeg ikke. Men ulikhetene mellom rike og fattige blir stadig større, da ikke alle henger med på utviklingen.

Forskjellene i Shanghai er som svart og hvitt. Høye skyskrapere mot rurale falleferdige områder. 


En bakgate ikke så langt fra sentrum.



Kvadratmeterprisen er høy, og plassmangelen løses på underlige måter. 

Forevig turist

The Bund tar det ikke lange tiden før jeg feilaktig blir tatt som en turist.

- Photo?!

Jeg ba vel om det når jeg tok med meg kamera på en av de mest populære turistattraksjonene i Shanghai. Jeg smiler pent til kamera, og spør på kinesisk om de kan ta et for meg også. Jeg blir ikke lenger overasket over at de blir overrasket over at jeg snakker kinesisk. Her er jeg forevig turist. Uansett språkkunnskaper. Med lyst hår og lys hud vil jeg alltid bli lurt i Taxi, alltid bli tilbudt watch, bag, Gucci og Louis Vuitton. Jeg vil alltid bli sett på som en utlending.

Selv blant turister er jeg turist. Vestlige i Shanghai har en tendens til å sende hverandre "Jaja, vi holder ut" - blikk, og sette seg ved siden av hverandre på metroen. Ah! Jeg får lyst til å skrike ut å si at vi ikke er bestiser av den grunn.

Det er deilig å være tilbake! Men om noen måneder, når jeg har gått lei, kanskje jeg også åler meg innpå andre vestlige på metroen, hvem vet...




Vaaarmt!

Klar til å dra!

video:shanghai del 2


Her kommer del 2 av min mini-filmserie fra livet i Shanghai. 

Nå har 20 kilo lettet fra skuldrene, men omtrent 10 av de havnet som overvekt i kofferten.

Jeg har nemlig fått visum!

Kina har vunnet flest gullmedaljer i OL, - flere enn USA, og de norske håndballjentene er i semifinalen. Det føles som et bra tidspunkt å reise på.

Jeg er ikke alene om å trippe på reisefoten nå. Noen av dere kikker kanskje smånervøst mot den halvferdig pakkede kofferten. Hva tar man med når man skal flytte fra Norge? Hva kommer jeg til å savne mest? 

Du er kanskje ikke like tragisk som meg og pakker fem bokser med leverpostei, men her er tre nyttige pakktips til deg som skal flytte til Kina (eller andre merkelige land)...

  • Deodorant. Ikke mange kinesere bruker dette, derfor er også tilgangen og utvalget begrenset.
  • Foundation og kremer (til dere jenter). Blekningsmidler er å finne i nesten alle kremer og hudprodukter. Derav blir også fargen på "brun"-krem og foundation vanskelig for oss solariumsglade europeere.
  • Adapter hadde du kanskje allerede på lista, men sleng også med en skjøteledning med flere uttak. Dagens ungdom har jo både telefon, PC, mp3- spiller, barbermaskin, rettetang og... ja...
  • Sko! Til tross for at Kina er et shoppingparadis, har kinesere små føtter. Dersom du vil unngå de overprisede merkevarene, er det lurt å ta med hjemmefra.

Selv om du skulle glemme eller savne noe, fortvil ikke. Har du like fantastisk familie som jeg har, så sender de det i posten til deg. Det koster ikke mye mer enn 500 kroner å sende en 10- kilospakke fra Norge til Kina. Vær bare obs på at ting kan bli borte på veien, tollerne har vært svært glade i norsk spekemat og sjokolade. 

 

 
Reklameplakat for fuktighetskrem med blekningsmidler. Jo hvitere jo bedre!  



Snørte føtter er ikke vanlig å se i dag, men små føtter har de allikevel! Denne kvinnen møtte jeg i Yunan provinsen for et par år siden.

Proviant jeg fikk tilsendt hjemmefra.

 

Livet mitt i Norge er pakket ned i 15 pappesker.



Og livet mitt i Shanghai pakket klart i koffert.

Studere i utlandet?

video:shanghai del 1

 

 

 Sitter du hjemme og tenker "Ååh! Så gøy det ser ut å studere i utlandet"?

Det er det! Denne uken tenkte jeg at jeg skulle vise dere litt av moroa på film. Det er altså en grunn til at jeg jobber som blogger for DN Talent, og ikke filmregissør. Men nå har jeg sittet oppe hele natten med dette, så det er med såre øyne jeg gir dere del én av Shanghai studentliv med en touch av kinesisk pop-rock! 

Det er nok mange grunner til at folk velger å bli i Norge, men hvor mange ganger i livet er det man har muligheten til å reise ut i verden på "statens regning"?

Det sitter kanskje en ved siden av deg og sier hva med oss, og skotter opp på deg med skuffede øyne. Kjæreste er kanskje den største kjeppen i hjulet når det kommer til utvekslingsstudier. Da sier jeg hva med deg!? Jeg satt akkurat i den samme situasjonen selv for halvannet år siden. I dag er jeg riktignok singel, men jeg er allikevel så lykkelig som jeg kan bli fordi jeg har oppfylt drømmen min. Jeg har fått mange gode venner fra hele verden og har et spennende karriereliv foran meg.

Det er klart det er tøft å være langt borte fra familien, men i totusenogtolv har vi 3G, Skype, E-post og reiseforsikring. Selv Kina, som i underbevisstheten er på andre siden av jordkloden, er i virkeligheten kun tolv timer unna (Bergensbanen tur-retur). Selv ringer jeg oftere hjem nå, enn da jeg studerte i Bergen.

Litt av problemet er kanskje å få ut finger'n. Trikset jeg brukte, var å si til alle jeg kjente at jeg skulle studere i Kina, og fikk press på meg til å faktisk gjennomføre det, og for å unngå ydmykelsen; "skulle ikke du til Kina"?

Litt av grunnen til at jeg skriver dette, er vel fordi jeg er litt trist for at jeg ikke skal studere lenger... 


Hva venter du på?!:)

 

THORBJØRN, SI UNNSKYLD!!

Hvorfor kan ikke jeg også godta en "normal" jobb og være fornøyd med det?

Hvorfor skal jeg absolutt gjøre noe som krever at jeg reiser 8 000 kilometer, lærer meg 3000 kringlete tegn, og etterlater Norge til tilfeldighetene på uviss tid. Spesielt når Kina kanskje ikke vil ha meg der en gang.



Nå lurer dere kanskje på hvorfor jeg fremdeles er i Norge. Hvorfor ikke bare dra tilbake med en gang?

Det tenkte jeg også, og bestilte flybillett.

Men flybilletten var ikke nok. Det er så mye som skal gjøres hjemme på ferie. Forsikring, vaksinesjekk, legebesøk, tannlege, abonnement, godkjenning av bachelorgrad, og...

Visum...

Å få visum til Kina er plutselig ikke en selvfølge lenger. Jeg så alle mine fremtidsplaner passere i revy, uten at de egentlig hadde funnet sted ennå. 

De siste ukene har vært fylt med naiv glede, fisketur, Slottsfjellfestival og et hyggelig jobbintervju.

 




Kjære Jagland, si unnskyld! For min skyld, og for alle andre som nå sitter smånervøse og søker visum. Si unnskyld så vi kan roe nervene og føle oss velkommen i landet vi vil til. 

I går var jeg kjempenegativ og hadde mistet alt motet. Tenk om halvannet år med kinesiske studier er "bortkastet"!? Hadde det vært mitt eget mot og mæle det stod på, at jeg ikke turde flytte til Kina, hadde det vært én ting. Men dette?!

I dag bestemte jeg meg for å ikke ta sorgene på forskudd... så jeg begynte å selge tingene mine! Jeg skal reise. 

Men selv om det skulle komme en unnskyldning, forandrer det nok ikke på mengden papirarbeid som skal til for å søke visum. I løpet av halvannet år i Kina, har jeg nok brukt et par kvadratmeter med regnskog på dette. Her er noen tips til deg som skal søke visum!

 

1. For å søke studentvisum må du ha Admission Notice og en gul lapp fra universitetet. Uten disse papirene kommer du ikke langt.

2. For å søke turistvisum må du enten ha et invitasjonsbrev fra en i Kina som har visum, eller du må vise en detaljert reiseplan for oppholdet, pluss tur-retur flybilletter.

3. Ta kopier av alt, så slipper du å stille deg bakerst i køen når du oppdager at du trengte en kopi av kopien... 

4. Vær tidlig ute på ambassaden. Ikke kom kvart på stengetid. Det er ikke veldig populært.

5. I utgangspunktet må man møte opp på ambassaden i egen person, men bor du langt unna kan du betale Visumservice rundt 500 kroner for å gjøre det for deg. Det er verdt det, spør du meg.

6. IKKE si at du vil reise til Tibet.

7. De tar kun imot betaling med kort!

 

 

Kryss fingrene for meg, og lykke til med visumsøknad til deg også.

 

Make peace not prices.





 

Fortsatt god sommer!

Det første møtet med Kina

Jess jess, denne uken har tildelt meg selv rollen som reiseleder for DN Talents Kinablogg.

Det nærmer seg høsten, og mange har allerede bestilt seg sin første Kinareise. Sånne svindyre turer fra reislivsmessene regner jeg med, i uvisshet om at du faktisk kan fly tur-retur Oslo Shanghai for 3500 kroner. 

- Nihao!

- Nihao! OHHH, you speak Chinese???!

Kineseren måper ivrig og begynner straks å snakke som en foss på kinesisk. Selv ikke dine flakkende blikk og "No no, I don't speak Chinese" ser ut til å ha noen virkning. Du er hans hao pengyou (bestevenn) noe som på silkemarkedet i Beijing betyr at du kommer til å bli rundlurt av selgere til å kjøpe den ene Rolex'n etter det andre silkeskjerfet.

Svetten renner nedover pannen, og et stolt smil avslører at du har gjort en knallhandel.

- Jeg fikk den jo ganske billig da. Han starta på 1000 kroner og jeg fikk den for 500. Ka-ching!
 





Rundlurt, men fornøyd står du på Den kinesiske mur dagen etter i ny, fake allværsjakke. Må se to ganger etter de kinesiske jentene som tripper på stilettheler over steinene før du vagger etter den lille guiden med den store roperten og den merkelige engelsken:

- However, to your reft you can see The Great Warr...

Utsikten er blendene vakker, men idyllen forstyrres av millionvis høylytte kinesiske turister. De får øye på deg på lang avstand, der ditt lyse hode stikker opp fra folkehavet. De roper waiguo ren, og på et øyeblikk har du blitt en mer populær turistattraksjon enn ett av verdens syv underverker. Bøndene fra landsbygda har aldri stått nære ett hvitt menneske før. Alle vil ta bilde sammen med deg, og der var tiden din ute på den kinesiske mur.
 





Tidsskjema er sammenklemt og du holder øynene godt plantet på den lille røde vimpelen, mens føttene jobber intenst gjennom folkemassene. For det siste du vil er å miste resten av gruppa.

 - Lady!! Do you want to buy watch, bag? Luois Vuitton? Dolce Gabbana?

For tyvene gang i dag får du dyttet en brosjyre opp under nesa. De siste timene med fritid har vært et mareritt med tiggere og selgere.

- Lady!!!! Sir!!!

Sinnet koker, og fortvilet setter du deg i en taxi, men kommer ingen vei. Taxisjåførene forstår verken engelsk, kart eller ditt febrilske kroppsspråk. Hotellets visittkort blir redningen, og du er allerede sen til fellesmiddagen. Det tar ikke trafikken hensyn til.

Heldigvis er dagens retter gjenkjennelige: svinekjøtt i sursøt saus og gongbao kylling. Dine favoritter fra kinarestauranten hjemme. Følelsen i magen dagen etter er derimot ikke like velkommen.

Etter litt for mange timer i palasser og Den forbudte by med alt for mange like bygninger, går det ikke lenger. Panikken sprer seg i hele kroppen når du endelig finner et toalett. Toalett?! Fire hull i bakken uten skillevegger og dører er det siste stedet i verden du ville satt deg til vanlig, men i dag hadde du ikke noe valg.
 

 




En halv natt og fire Imoduim senere skal du grytidlig opp for å dra til parken. Plutselig roer kroppen og sinnet seg. For første gang på to uker, slapper du ordentlig av. Kinesisk panfløytemusikk fyller den frodige parken der de eldre har samlet seg for å utøve morgengymnastikk; tai qi, sang, dans og fiske.                                                                    

Det er føst når du kommer hjem til Norge at opplevelsene synker inn og det går opp for deg hvor mye fantastisk du har opplevd. Plutselig skjønner du forskjellen på ferie og reise

 

Sånn var også mitt første møte med Kina på familietur i 2006...

På Kinajakt i Tønsberg

Made in China er vel slik Vesten kjenner landet best i dag. Hvor enn vi går vil vi støte på noe som enten er oppfunnet, prudusert eller har opphav i Kina. 

NRK P2 hadde for en tid tilbake et veldig interessant program om Kinas fremtid, med Torbjørn Færøvik og Henning Kristoffersen som gjester. De snakket om den rike Staten, med det fattige landet. Selv om Kina i nærmeste fremtid kanskje vil bli verdens største økonomi, reflekterer det lite om kineseres levestandard, men det sier litt om hvor mye plass Kina kommer til å ta i verden. Derfor er det som skjer i Kina avgjørende også for vår fremtid. 

Og hva skjer i Kina nå? 

Som de fleste har fått med seg, har landet hatt en enorm økonomisk vekst (med skyskrapere og sånn... ja, de kjører biler også). Det "nye" er at myndighetene nå vil gire ned ett hakk for at utviklingen skal være bærekraftig. Den virkelige utfordringen for Kina nå er at de må opp i verdikjeden, tenke innovasjon og ikke billigproduksjon.

- Man kan ikke bygge et land på 3-4 prosent av Iphone-verdien, sa Henning Kristoffersen.

(NRK P2: Ekko- et aktuelt samfunnsprogram 23.04.2012)

Jeg skal ikke greie ut i det lange og brede om Kinas økonomi og mulige verdensherredømme, men ikke overraskende blir jeg veldig oppmerksom på kinesiske ting som dukker opp her og der i den norske hverdagen. Akkurat på samme måte som jeg humrer litt hver gang jeg ser "Norwegian Salmon" på menyen i Shanghai.

På jakt

Min lille hjemby, Tønsberg, enda så avskjermet den er, har Kina også funnet veien til. Min venninne, Marina og jeg tok oss derfor på oppgaven å kartlegge Kina i Tønsberg!


På vår oppdagelsesferd kom vi ikke lenger enn til Marinas bukselomme før vi fant første spor. 

 

Den neste tanken havnet naturlig nok på mat. Bare i Tønsberg sentrum fant jeg fem Kinarestauranter, og det er sikkert flere der det kommer fra.  

Et hyggelig kinesisk vertskap på Peking-restauranten!

Det tok ikke lange stunden før vi fant enda et kinesisk livstegn. Bildeler til BMW produseres også i Kina. Og pappas Audi da... 

Foto: Marina Sellstad

En tur på Rimi og vi fant kinesisk ris, nudler og woksaus! Riktig nok noe høyere priset enn i Kina...



Jordbær solgt av en kineser, men mest sannsynlig plukket av polakker...(?)



Kinesisk tradisjonell medisin har også slått rot i Tønsberg ved Vestfold Akupunkturskole og diverse akupunkturklinikker. Som barn gikk jeg selv til akupunktør mot pollenallergi! 

Foto:  http://kontrovers.no/akupunktur/ 

Kruttet ble oppfunnet i Kina, og kan sees hjemme fra terrassen hver 17-mai og nyttårsaften!

Foto: Mamma Gro



Og hver gang du leser avisen... papiret og trykkekunsten ble oppfunnet i Kina.



I den lokale kirken var det gratis kinesisk konsert og danseshow. Reporterteamet tok selvfølgelig turen!



Chinese Christian Artists Minestry spilte fantastisk tradisjonell musikk. 



Selv om jeg aldri hadde hørt om gruppen før, ble jeg selvfølgelig litt starstruck og fikk signert CD!



OG visittkortet til den vakre musikeren! Hvem hadde trodd at man kunne gjøre guanxi i Teie Kirke?!

Foto(s): Marina Sellstad 

 

Skal du studere i Kina til høsten? Se innlegget "Dette lurer dere på!" 

De små tingene...

Det er så mye jeg setter ekstra stor pris på etter å ha bodd i Shanghai halvannet år, men det er også ting jeg kunne klart meg foruten...

Plutselig har det gått en måned siden jeg kom tilbake fra Shanghai. Sommeren i Norge setter fremgangen min på pause, og jeg er nervøs for at Shanghai skal ha gått videre uten meg. Livsstilen er så flytende og midlertidig at jeg er usikker på hva og hvem som er der når jeg kommer tilbake. Jeg blir rastløs fordi jeg vil komme i gang igjen.

Men det betyr aldeles ikke at jeg ikke nyter sommeren. Jeg har tydeligvis utviklet en stor forkjærlighet for Skandinavia og har allerede reist rundt i Norge, til Göteborg og København. Snart bærer det ut i Guds frie natur på fisketur, for så å slå et slag for god norsk festivalsommer.

Plutselig legger jeg merke til de små tingene jeg før tok for gitt.



Fjordårets fisketur i Sigdal. Pappa tar seg en pils mens jeg pumper opp madrassen hans...


Fjordårets Slottsfjellfestival i Tønsberg. Stor suksess!

De små gledene...

Det er sommer, og ingen tykke lag med forurensninger hindrer solen å trenge i gjennom. Å puste inn den rene luften føles like sunt som å løpe maraton. Stillheten er harmonisk. Bilene tuter ikke, og fortgjengerfeltet er ikke lenger en dødsfelle. I butikken står folk pent i kø. De venter på sin tur. Damen smiler til meg bak kassen, og prøver ikke å lure meg. Jeg betaler det alle andre rundt meg betaler, ikke en krone mer. Jeg forstår hva hun sier til meg. Jeg kan til og med svare henne.

Grovbrødet er ikke fritert. Melken er ikke te. Jeg mister noe på bakken, men 3-sekundersreglen er gjeldende.

Kveldsnytt. Jeg forstår hva som står på fjernkontrollen til TV-en. Venninnen min skjønner hva jeg vil uten at jeg behøver sier noe. 

Rent drikkevann renner fra springen, og toalettene er blendende rene. På gaten kan jeg gå med utstrakte armer om jeg vil, og jeg får sitteplass på bussen. Ingen av medpassasjerene stirrer eller peker.  

Det er godt å være hjemme, men...


Tønsberg brygge. Fin sommerby, gusjent om vinter'n.


Fin natur og frisk luft. Ahhh!

Det hadde jeg glemt...

Det er kaldt og bussen går ikke før om en time. Taxi er uaktuelt og jeg rekker ikke butikken fordi jeg glemte at det er noe som heter åpningstider. På bensinstasjonen får jeg prissjokk når jeg ser at en brus koster 30 kroner. Jeg kan ikke en gang prute på prisen.

Det er ingenting å finne på, og jeg ender opp med å drikke for mange kopper kaffe på Brygga. En turist gjør et muntert men forgjeves forsøk på å slå an en prat med en Tønsbergenser.

Utenfor er det tyggisflekker overalt. Jeg går gjennom skogen og nyser hele veien tilbake mens myggen klistrer seg til huden og mordersneglene under skosålen.

Jeg må lage middag hjemme. Rotet ligger over alt fordi jeg eier for mange ting. Har spart på alt opp igjennom 20 år. Hvor var nå den tingen? Flyttelasset står i kjelleren og minner meg på en midlertidig livsstil i koffert. 

Helgen kommer. Polet stengte før lunchtider og pilsen på puben koster skjorta, pluss tips. Når folk er på sitt fulleste, stenger baren og slåsskampene begynner. Jeg føler meg utrygg når jeg går alene hjem.

Søndag er alt stengt, og alt blir satt på vent til mandag. 

 

 

Hvorfor er jeg så lykkelig over denne papirlappen? Jeg dro på jakt etter Kina i Tønsbergs kriker og kroker. Følg med senere denne uken for å se hva jeg fant!!

Kadaver på tallerkenen

Egne bordmanerer er ikke det første man tenker på når man sitter på kinarestaurant omgitt av høylytt smatting og slurping. Jeg har sluttet å legge merke til det, og det legger andre merke til. Jeg har blitt en kineser, sier de. 

Det innebærer at jeg har blitt mer eller mindre sosialt tilbakestående etter å ha kommet tilbake til Tønsberg. Før jeg visste ordet av det hadde det blitt hipt å gro 80-talls mustasje og si "Woop woop". Til tross for at jeg i Kina daglig leser norske aviser, får jeg stadig kommentaren "Har du ikke hørt om....?!" som bekreftelse på at jeg henger halvannet år etter min tid. 

Som hvit i Kina fremstår man nok uansett som merkelig, eksotisk og fremmed. Våre vaner kan virke uhøflige, akkurat som deres manerer kan virke støtende. Å spise er en av de viktigste sosiale aktivitetene for å knytte personlige bånd og businessrelasjoner. Mat er Kinas stolthet, og da også svakhet. Det vil si at det ikke skal mye til for å fornærme dem. Her er det mange tradisjonelle skikker som spiller inn. Det å kunne litt om kinesisk skikk og bruk, kan være med på å dempe sjokket og hindre de verste kulturkrasjene.







 
Måltidets rolle

Et kinesisk måltid er både imponerende og utfordrende. Det kan bestå av så mye som tolv ulike matretter. På bordet foran deg står det mengder av ting du ikke vet hva er, og kanskje ikke vil vite hva er. Kjøttet er fullt av knokler og bein, gjerne med hodet og klør også.

Et par andeøyne stirrer på deg.

Første gang det dukket opp et andehode i suppen min kvakk jeg til. Nå brekker jeg meg ikke lengre, men tenker i stedet at jeg hele livet har voks opp med kyllingfileter og fine koteletter uten å egentlig vite hva det er jeg spiser. Det er vanskelig å la være å bli bevisst på verdien av et dyr, når det ligger et helt kadaver på tallerkenen din. Kinesere utnytter nesten alt på dyret. Tenk deg om 1,3 milliarder mennesker bare skulle spist indrefilet... 

Gammel tankegang sier at man kan helbrede sin egen kropp ved å spise andre dyrs kroppsdeler. Det vil si at man for eksempel blir smartere av å spise grisehjerne, og får sterkere beinbygning av å spise knokler.

Bordetiketten varierer litt etter om man spiser på restaurant, hjemme hos noen, med venner eller med foretningskontakter. Mange av disse skikkene gamle og er derfor ikke like hyppig praktisert i de mer urbane områdene.










Noen enkle huskeregler:

  • Middag på restaurant er det vanligste, da det er uvanlig og en stor ære å bli invitert hjem til noen.

  • Bordplasseringen er ofte hierarkisk, altså etter rang og alder. Verten sitter med ansiktet vendt mot døren, og hovedgjesten til høyre for seg. Det enkleste er å vente til du blir vist til plassen din. 
     
  • Som regel bestemmer og bestiller én person alle rettene, så ikke bland deg inn og krev svinekjøtt i sursøt saus.  
     
  • I business-sammenheng vil samtalen under middagen kun være mellom hovedpersonene, mens de andre lytter i taushet. Unngå samtaleemner som religion, politikk, business eller sex under måltidet. 
     
  • Verten begynner å spise først, og utbringer den første skålen.
     
  • Slurping og smatting er en måte å utrykke at man nyter maten. Myten om at raping også er høflig er ikke helt sann, men litt...
     
  • Når man spiser matretter med bein og skall er det vanlig å spytte skrell og knokler på duken (dersom det ikke er satt frem en egen skål til det). Bli ikke overrasket om søppel også blir kastet på gulvet.
     
  • Det drikkes mye alkohol til store måltider. Drikk alltid når noen skåler. Ganbei betyr tørre glass, og men bør da tømme hele glasset (de er ganske små). Hold glasset lavere enn de du skåler med for å vise respekt.
     
  • Lær deg å bruke spisepinner. Ikke mist de på bakken, det betyr ulykke. Ikke stikk spisepinnene ned i risbollen og la de bli stående. Det symboliserer død, fordi det ligner på en gravplass.
  • Smak på alt og spis godt for å vise at du liker maten.
     
  • Men husk å alltid la det bli igjen litt på serveringsfatet, slik at det ikke gir inntrykk av å være for lite mat.
     
  • Ris blir ofte servert til slutt som "magefyll", og ikke som tilbehør. Både ris- og suppebollen kan løftes opp til munnen når den spises.
     
  • Hvem tar regningen? Go Dutch har blitt et vanligere fenomen blant unge i Shanghai, som betyr at man deler regningen, men etter tradisjon skal den som inviterer ut på middag betale. 
     
  •  Tips-kulturen er sjelden praktisert i Kina (gudskjelov).

 (Kilder: Kina: en rask innføring i historie, samfunnsforhold, skikk og bruk og http://www.kwintessential.co.uk)

Vestlig arroganse

Hvorfor skal vi bry oss med deres vaner og uvaner, og føye oss etter deres kultur? Kina har som et fremgangsrikt land fått mye selvtillitt, og har alltid vært et uhyre stolt foleslag. Både på grunn av eldre historie med Opiumskrig og nåtidens forhold til Vesten, er toleransen lav for vestlig arroganse. Dersom ting skal skje mest mulig smertefritt må man legge til side overlegenheten ovenfor det "fattig produksjonslandet".

Nå hang jeg meg veldig opp i matkulturen. Jeg lovte jo å fortelle hvorfor man aldri skulle gi klokke som gave til en kineser. Det er fordi den indirekte antyder en begrenset levetid, og har samme uttalelse som å gå i en begravelse. Det samme gjelder tallet 4, som uttalles på samme måte som ordet død, og fjerde etasje hoppes det derfor over i bygninger. 

Listen over ting man ikke bør gi en kineser er lang; skarpe gjenstander, sko, wokpanne, paraply og så videre... men det får vi ta en annen gang!

Håper dere nyter sommeren alle sammen:)

Kalligrafimester Ai Da

Det skjedde mye de siste dagene i Shanghai. Jeg ble blant annet offentlig ydmyket på People's Square!

Jeg skulle gjerne likt å si at jeg ble valgt ut til dette fordi jeg var den beste kalligrafistudenten, men det ville vært løgn, for jeg hadde aldri skrevet kalligrafi før! Midt på People's Square skulle det holdes et arrangement for å hedre kalligrafimestere og studenter. Jeg var i grunn med fordi jeg skulle peke, le og ta bilder av to venninner som skulle gjøre en vestlig appearance på arrangementet. Det var  helt til deres lærer småstresset spurte:

- Ni hui xie hanzi ma?

Jo da, kinesiske tegn kunne jeg jo skrive. Det viste seg at en av deltagerne ikke hadde møtt opp og de trengte en til å steppe inn. Meiwenti, tenkte jeg da hun forklarte at jeg kun skulle skrive det kinesiske tegnet for drage, og kastet meg ut i det. Men det jeg ikke skjønte var vanskelighetsgraden av det å male kalligrafi og det i tradisjonelle kinesiske tegn (mye vanskeligere opplegg enn å bare skrive kinesiske tegn). Å male kalligrafi ser lett ut, men jeg er et levende bevis på at det er det ikke! Spesielt ikke når du har fem lokale TV- og avisteam trøkt opp i trynet samtidig.

-  Det er ikke så farlig Ai Da. Bare gjør det riktig. Ikke noe press altså, oppmuntret læreren.


Veldig disiplinerte kalligrafistudenter, mestere, musikkorps og tilskuere hadde møtt opp for å delta på arrangementet.

Hanna og Niina hadde øvd på tegnet sitt i to uker, og var alt for rolige.

Jukselapp skulle være nok, tenkte jeg, men det hjalp lite på kalligrafiteknikken.

Jeg fikk utdelt et ark som forklarte hvordan de ulike strekene skulle males med forskjellige trykk, svinger og kroker...

- La aktiviteten begynne, sa borgemesteren (som også var til stede). 

Gulp.


.

De kinesiske kidsa fikk det til å se så lett ut! Nei da, ikke noe press...

Etter fem intense minutter i full konsentrasjon, ble min drage (long) seende sånn utDa jeg var ferdig ble jeg så lettet at jeg slurvet da jeg skulle signere kunstverket. Det ødela jo alt. Men jeg fikk mye skryt: 

- Det var jo første gangen din, Ai Da...

Ai Da er mitt kinesiske navn (爱达). Ai betyr love, og Da betyr to reach. Det er ikke et "ekte" kinesisk navn, men en kinesifisering av mitt egentlige navn. Det morsomme er at det har samme uttalelse som love to beat (altså å slå)! 


Kinesere elsker når utlendinger er interessert i kulturen deres. Spesielt de som tar seg bryet med å lære språket. Sånt havner man på lokal-TV av. 

Etter å ha tatt bilde med (tydeligvis) kjente kalligrafimestere for TV og aviser, anså vi vårt oppdrag som utført. 

Fra nå vier jeg et hvert pergament med kalligrafi mer enn to sekunders oppmerksomhet!

Dette, og hver dag på skolen har vært en bekreftelse på at jeg må øve mer på kinesiskkunnskapene mine. Altså er planene for i sommer å terpe på kinesisk mens jeg trimmer av meg kinamaten, puster inn norsk frisk luft og lar leveren hvile litt fra kinesisk billigprodusert sprit.


Selv om jeg er tilbake i Norge kommer det fremdeles mye spennende Kina-nytt på bloggen!
 

Visste du at man aldri skal gi klokke i gave til en kineser? Følg med neste uke, så får du vite hvorfor!  Da skal jeg skrive om nyttige tips for å håndtere kinesiske manerer og normer.

Ettersjokket

Jeg har aldri fått kultursjokk i Kina. Jeg tror det har mye med min tidlige fasinasjon å gjøre. Det er nå femte gangen jeg er i landet, og seks år siden jeg var her første gang.

Allikevel er det dager som er tunge. Dager med kulturelle ettersjokk, som får meg til å låse meg inne på rommet med en brødskive med leverpostei.



På grunn av den dyptstikkende kulturen har jeg måttet ta meg selv i nakkeskinnet flere ganger. Dagene kan variere med mye humørsvigninger fordi man i perioder lengter hjem, eller fordi man rett og slett ikke orker å forstå kulturen akkurat i dag, bare hate den. Jeg har kranglet med en taxisjåfør fordi han ville ha 5 kroner mer enn jeg vanligvis betaler. Jeg har hevet på øyenbrynene og sagt "hva er det du glor på?!" til en gammel kinesisk mann som har stirret på meg sammenhengende i ti minutter. Jeg har vært nær å slenge PC-en i gulvet når Facebook har vært blokkert, og jeg har bannet høylytt når byråkratiet ikke fungerer. Noen dager renner det over.

Men det gjorde det jo hjemme i Norge også? Jeg hadde aldri vært her, hvis det ikke var verdt de dagene glasset er passe fullt. Det viktigste jeg har lært i Kina er at jeg har fått flere glass å fylle i før det renner over. Større toleranse.


Nesten "tomme" gater i Oslo. Det var merkelig å ikke måtte bruke albuer for å komme fremover!


Norge i et nytt perspektiv

Jeg var litt nervøs for å dra tilbake til Norge. Nå har jeg vært hjemme i 48 timer og foreløpig går det veldig bra.

I fjor da jeg var hjemme på sommerferie, det var da kultursjokket kom for alvor. Jeg stod i butikken og lurte på hvorfor ingen kunne se på meg alt jeg hadde opplevd. Hvorfor var det ingen som spurte meg om hvordan det stod til med verden der ute? Det var rart å se at folk fortsatt brydde seg om melkeprisene på Rema 1000, når Kina holdt på å ta over verden.

Først etter å ha bodd i utlandet ett år ser jeg Norge i et nytt perspektiv. Landet som var alt for meg, var noe andre aldri hadde hørt om.  Jeg ser hvor avskjermet vi egentlig er fra omverdenen, og ser kulturen vår fra et nytt ståsted. Jeg blir stolt av bunaden og fjellene våre, men flau over den snevre norske mentaliteten.

Denne gangen var jeg heldigvis bedre forberedt. 


Jeg har allerde rukket en tur i Oslo, på Notodden og opp til hytta i "Lia".


Sammen med søster Nora og kusine Kristina i vakker og grønn natur! Så idyllisk!


Idyllen ble kortvarig da, ikke kultursjokket, men pollensjokket kom! DER scorer Shanghai 1-0 mot Norge. POLLEN!!

For fjernt

Men det blir allikevel vanskelig å snakke med andre hjemme om Shanghai. Jeg kommer til å begynne annen hver setning med "I Shanghai..." eller "da jeg var i Shanghai...". Jeg har opplevd så mye, men folk har vanskelig for å assosiere seg med det, fordi det blir for fjernt for dem om de ikke har vært der selv. Det samme gjelder også andre veien... 

Det høres overfladisk ut, og det er det også, men det er sånn.

Nå har jeg tilbrakt to dager med familie, og det har både vært en trist og hyggelig hjemkomst, da vi var samlet til en begravelse.

Det er godt å være hjemme igjen!

 

Les mer i arkivet » Juli 2013 » Februar 2013 » Januar 2013
Ida Lien

Ida Lien

25, Tønsberg

Jobber i Shanghai og Vietnam. Tidligere student på Fudan University og Tongji University. Finn meg på Twitter @IdaSLien, Instagram #shanghaida eller på LinkedIn. Kontakt: ida.sandvik.lien@gmail.com

bloglovin

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

hits